2004, Trondheim kunstforening

image
”Hverdag #2”

image
«Hverdag #3»

”Hverdag #1-6, nå”

Om utstillingen:

David Hockney snakker om ”the lack of time in photograph”, om fotoet som et slags dødt vitne om noe som var, om noe som fantes en gang, men som ikke selv viser noe tidsforløp. Dette prøver Hockney å kompensere for ved å pusle sammen bilder tatt i sekvenser, slik at man som publikum får både det helhetlige, puslingen, og, de enkelte bildene å forholde seg til. Selv har jeg, ganske åpenbart, valgt farger, og ikke enhet i rom, som utgangspunkt for min sammenstilling av bilder. Jeg har hatt med meg kamera overalt og hver eneste dag, slik at bildene viser hverdag, men også, noe jeg har sett og likt, noe jeg har kommet hjem med og forsøkt å finne en ny form til, en rekkefølge jeg ikke kjenner igjen, ikke forstår, som ikke har noen logikk, men som jeg liker, bare det. For meg er et godt bilde et bilde der betrakteren kan delta, over tid, bruke tid på å se, og se igjen, og her, på denne utstillingen, å veksle mellom å se helhet og enkeltbilder, se linjer og felter og farger og på den måten skape en ny nåtid av opplevelse.

Noe kan være bare fint. Noe kan være bare fint likevel. Jeg håper at utstillingen kan både være i tid og være i nåtid, begge deler. Være i betrakteren. ”Det finnes et vakkert element i sjelen som kan nyte uten å forstå”, skriver Valéry. Og kanskje er det det. Kanskje er det bare det jeg vil.