Jeg er fra Kongsberg. I sølvgruvene på Kongsberg er det i flere hundre år blitt tatt ut sølv. Og så er det estimert at det er omtrent like mye sølv igjen i fjellene der ennå – bare at sølvprisene nå er så lave at det ikke lønner seg å sprenge seg fram til det. Når noe ikke lønner seg, menes: Man får ikke igjen for investeringene man legger i det. Man får ingen økonomisk eller menneskelig fortjeneste, intet utbytte av sitt arbeid. Og jeg kan tenke: I litteraturen finnes det, er det fortsatt uendelig mange mulige skatter. Mytemateriale fra hele verden kan være sånne skatter. Mytemateriale som det ikke er fjell, men mennesker som har skjult i seg i århundrer. Det som bare kanskje kan bli fortalt med stadige omformuleringer. Det som bare kan bli fortalt i brokker. Noe vi kan søke igjen og igjen etter å finne mer om, skrive mer om – og, eller til noe helt annet. Sølvet i lysestakene på alteret i Kongsberg kirke: Sølvskatten som kan bli og har blitt noe virkelig fint. Og så er trådsølvet, ubearbeida, vel så vakkert. Begge deler: Noe skjørt verdifullt.
Når man finner en skatt, vil det ofte være forbundet med uvitenhet: Man veit ikke hva skatten er verdt. Men den er fortsatt verdt sin verdi. Bare at verdien, ektheten ennå ikke er fastsatt. Og så er det så viktig, tenker jeg, å også være litt i usikkerheten. Der det fortsatt er noe gyllent over funnet, noe gyllent, i tanken. Der det er en eiendommelig glede, ved selve synet av skatten og en forventning, til hva som med den kan komme til å skje. Og er det ikke der litteraturen, romanen kan søke å være? Å ikke fastsette sin verdi kontant, men søke det som er mer uavgrensa, kommende?
Det er over 7 milliarder mennesker i verden. Og kanskje tar de unødvendig mye plass i mange romaner. Kanskje trengs det ikke fullt så mange mennesker i bøker, i tillegg til de som allerede finnes, i verden. Og så finnes de likevel, i romanen, i et omfang jeg ikke fullt ut kan forstå. Og jeg kan tenke: Kanskje, på grunn av leserens forventninger når de plukker ned en roman fra hylla, forventninger om å få ”lære om livet”. Oppleve tragedien gjennom andre, for å slippe å oppleve den selv. Eller også gjenkjenne den, ved å lese. Men hva med det som er litteraturens skatt, selve egenarten til litteraturen, litterariteten, selve rytmen og syntaksen og klangene og mytene? Og så er det ikke y Gassets ”bort fra det menneskelige i litteraturen” jeg vil forfekte, det vil være å gå for langt, men: Jeg kan like en tanke om at selve litterariteten skulle kunne få mer plass, at romaner ikke skal fordoble psykologien, men være mer. Søke, kanskje mer enn noen gjør, søke å finne sitt eget. Finne fram og tilbake. Til sitt eget felt. Sin egen skatt. Noe som ikke finnes andre steder. En skatt er ikke allemannseie, det ligger i selve ordets absolutte betydning.
Når de sprengte i fjellene på Kongsberg, var det nok ikke alle som syntes særlig om det. For mange var det mye stein. Stein stein stein og ikke mye sølv. Og så var det jo noe inni fjellet, eller steinen for den del. Det var og kan være en skatt der. Som vi kan brekke tennene på, men som også kan gi mer enn det tar. Men så er det også sånn, at det finnes skatter, som gullet i Finnmark, man skal la være å grave etter. Det å grave ødelegger noe annet, som er fint. Det å grave kan forstyrre noe som ikke skal forstyrres. Og kanskje tar jeg feil. Kanskje skal ikke håpet om det menneskelige i romanen fornektes noen. Kanskje er å skrive ”om” fullgodt med forsøk på å skrive ”som” myter, ”som” bevissthet. Og så er det likevel bare den første delen i Faulkners Larmen og vreden jeg liker, som jeg virkelig liker. En bevissthetsetterlikning jeg ikke har sett noen andre steder. Resten av denne romanen er ganske kjedelig, sånne mennesker, handlinger og tanker ser jeg også utenfor romanene.
Som liten spilte jeg brettspillet ”Jakten på den forsvunne diamant”. Et spill som var spennende helt til jeg lagde bitemerker i diamantbrikken, for så å kunne gå rett mot den og vinne. Og så måtte vi kaste hele spillet. Det var ikke et snev av spennende mer. Jakten på det åpenbare er kjedelig. Og her er jeg inne på noe vesentlig: Det kan, etter min mening, synes å være for stor sjangerenighet i Norge. Skatter alle er enige om, ikke trenger å leite etter, er ikke lenger skatter. Bakhtin, på sin side, hevder at romanen er den sjangeren som kan inneholde alt. Alle typer tekst og alle stemmer, bilder, kanskje mer enn noen annen sjanger. At romanen som sjanger aldri kan fastsettes.
Kanskje kan litteraturen insistere på at skattene finnes. Kanskje kan de finnes, også med færre mennesker eller menneskeforventinger og -oppfyllelser. Når jorda blir overbefolka, kommer musene, rottene.
Skatten som lar seg dele, blir mindre verdt for hver enkelt. Skatten som har blitt delt mange nok ganger blir borte. Og så finnes et alternativ. I stedet for å dele skatten med andre, kan vi sitte og ruge på rikdommen.