Hvilken vei har språket gått?
Hvilken vei kan språket gå?
Hvilken vei kan romanen gå?
For meg, en mulighet, er mot det lyriske.
Det er de lyriske kjennetegnene Rytme, Klang, Konsentrasjon og Subjektivitet som kanskje kan – kombinert med en form for minimal handling – være vei, være viktig. Å ta det beste fra to verdener, så å si. Fordi: Jeg ikke liker å velge, og dermed utelukke det vakre, det som kan bli vakkert. Og: Fordi det artistoteliske ”katharsis” eller renselse og lettelse som tilskueren kan kjenne i møtet med heltens skjebne, altså møtet med tragediehandlingens retninger rett og slett ikke gir meg nok. I den store, i den vidtrekkende, fundamentale litterære opplevelsen er det, for meg, sånn jeg ser det, ikke snakk om noen klar lettelse (”Dette hendte ikke meg, jeg er trygg nå men jeg skal huske å passe meg”). I stedet er det noe diametralt motsatt jeg higer etter, en litterær opplevelse der, som Roland Barthes sier, ”alle grunnvoller rokkes” og jeg i stedet må spørre: ”Hvordan skal jeg kunne overleve? Hvordan skal jeg kunne overleve dette?” For Barthes skaper slike grenseoverskridende litterære berøringer ”jouissance”/vellyst – i motsetning til en mer håndterlig, utsigelig, og vel mer banal ”plaisir”/lyst. En lyst-tekst gjør leseren glad og tilfreds, mens en vellyst-tekst også fremkaller et ubehag, en selvfortapelse, og skaper på den måten regelrett krise. En uhåndterlighet og umulighet i leseren, i leserens forhold til språket, som blir til: ”Hva skal jeg gjøre? Hva skal jeg si? Hvordan skal jeg kunne holde ut smerten ved dette?”
Også Barthes bruker ordene ”Babel”, som en form for språk der alt kan bli sagt, og ”Babil”, eller plapring/babbel, hvis en tekst er uutholdelig kjedelig.
”Hele verden hadde ett språk og samme tungemål. Da folk brøt opp fra øst, fant de en bred dal i Sinear-landet og slo seg ned der. De sa til hverandre: ’Kom, så lager vi teglstein og brenner dem godt!’ De brukte tegl til byggestein og jordbek til bindemiddel. ’Kom,’ sa de, ’la oss bygge oss en by med et tårn som når opp til himmelen, og skape oss et navn så vi ikke blir spredt over hele jorden!’ Da steg Herren ned for å se på byen og tårnet som menneskene bygde. Herren sa: ’Se, de er ett folk, og samme språk har de alle. Dette er det første de tar seg fore. Nå vil ingenting være umulig for dem, hva de så finner på å gjøre. La oss stige ned og forvirret deres språk, så den ene ikke skjønner hva den andre sier!’ Så spredte Herren dem derfra ut over hele jorden, og de holdt opp med å bygge på byen. Derfor kaller de den Babel. For der forvirret Herren alle verdens tungemål, og derfra spredte Herren dem ut over hele jorden.”
I byen Babel var altså konstruksjon (av tårnet) prosjektet. Men utgangspunktet for fortellingen er at det var kun ett språk som alle forstod, at det fantes, som Barthes er inne på, et språk der alt kan bli sagt. Det var ikke, som i alle tider etterpå, vanskelig å bli forstått. Men forvirringa som følge av guds inngripen gjør at ettertidas forsøk på mening, ettertidas språkbruk, konstant står i en nærmest uutholdelig fare. Og jeg mener da ikke nødvendigvis faren illustrert ved setningen ”Dette språket er fremmed for meg, dette forstår jeg ikke”. Faren er, for meg, å la språket, romanen ende som kjedelig babbel/plapring. Å ikke gå videre, men forsone seg med sin skjebne og skrive det som ”har vært”, det som har vært, med andre ord det ikke-Nye. La romanen være godt fundert, på bakken, bare så vidt med et vindu. Og kanskje er fortellingen om Babel ikke så mye en fortelling om konstruksjon av tårn inn i himmelen, som av et språk som nærmet seg himmelen, og som ved det nærmet seg krisen: det å være nær det opphøyde, det å være nær det fullendte. Det var ikke byggekunsten vi mista ved å få flere språk inn i verden, men muligheten til å konstruere mening sånn at det ikke blir enten: kjedelig – eller: uforståelig (for andre enn de innvidde). Det var ikke tårnet som raste for oss, som kanskje raser for oss, men språket, muligheten.
Og så sier heldigvis Barthes at det er mulig, å oppleve vellyst. Men at den kommer – bare – gjennom det absolutt Nye. For Barthes er det kun det Nye, og da ikke stereotypier av det nye, som kan være i stand til å ryste/svekke bevisstheten, sånn at logikken mer blir satt til side, og opplevelsen kommer i stedet. Det er vel umulig å skrive det ”absolutt Nye”. Og også Barthes skriver at vellyst-tekster mer er et begrep, som kun utopisk fremstiller det han kunne ønske seg. Men mitt poeng er: Det er mulig å prøve. Finne språk som kan ta oss, om ikke inn i himmelen, så løfte oss. Og det er her jeg mener romanen kan gå mot det lyriske. Mange har begynt, det er mange som skriver romaner med Subjektivitet og med Rytme. Og de er gode på det. Det blir fine tekster. Men kanskje må romanen gå lenger? Gå: mot det vi ikke umiddelbart forstår? Sånn at jeg ikke glemmer boka etterpå – hvor mange bøker har jeg ikke bare glemt og gitt til Fretex? De ble så fort uviktige for meg. Tårnet raste for meg, bøkene fikk meg ikke til å se, til himmelhøyt, svimmelt å kjenne noe nytt som jeg vil ta vare på, leite fram flere ganger.
Barthes sier at ”Kvalmen melder seg når forbindelsen mellom to ord er selvsagt”. Hvordan da konstruere: ikke tårn, men tekst? Jeg tenker at kanskje montasjen, mer enn handling kan komme inn her. Handling følger i stor grad logikken: har man kommet til en dør, så åpner man døra og går inn, har man reist seg, begynner man å gå, eller eksempelet til Tomasjevskij, har man hengt opp en spiker på veggen, så henger man seg der noen kapitler seinere. Kanskje kan montasjen skape den spalten (i ”tekst-erotisk” forstand) som vekker lysten. Spalten i språket, skriver Barthes, sprenger både den moralske og den opplagte meningens enhet (”Hva vil du med dette?”). Og i stedet for handling og mening, kan altså musikken, det lyriske, klangene og det nye mer komme, være det teksten kan vekke, slik at leseren gripes, ikke kommer unna. I romanen min VÅKE (Håret gråter jeg i) er det mye montasje. Som ett sted, der setningen ”For det er bedre med to på åtte enn én på seksten.” blir etterfulgt av det enda mer uhyrlige ”De fleste kommer heldigvis ganske uskadd fra det.” Men, og det er viktig: Uhyrligheten ligger ikke egentlig i denne siste setningen, lest isolert, men i kombinasjonen og spalten. Den siste setningen hører til, med peker i flere retninger, der det opplagt er flere muligheter, diskurser, der det opplagt ikke lenger er selvsagt, hva som kommer. Tematisk assosiasjon, som Kundera beskriver, er kanskje en annen måte å skape spalter, kombinasjoner på. Skape tekster som ikke er selvsagte, nettopp fordi de ikke følger forutsigbare plott. Hvor rystende slike plottekster enn kan være, så er handlingsetterlikning så kjent, det kjeder, oftest kjeder det meg. Babbel for meg er nettopp tekster der handling tar sånn plass, ikke opp i høyden, men i bredden. Handling i seg selv er ikke vakkert.
Og så det er sagt, det var ikke handlingen, det at de bygde tårnet som var skremmende for gud, høyst sannsynlig var det ikke det. Det var det at de bygde det inn i himmelen. Rørte ved en skjørhet. Som kanskje, kanskje sannsynlig, ville være ødeleggende, for vakkert til å bære.
BABELs språk. Ur-språket, det eldgamle, kanskje første språket. Som vel helt sikkert ga en grunnleggende fellesforståelse vi aldri seinere kan oppleve. Men mer enn denne fellesforståelsen, det vakre. Som løfta opp dem som bevega seg inni det – var det sånn? At det ikke var noen begrensning i forhold til det som er høyt og vakkert?
Og kanskje, spekulativt, er det norrøne, i sin elde, bitte litt nærmere BABELs språk enn det språket vi er i nå. Kanskje har det norrøne en annen nærhet til noe viktig. Men når BABELs språk er når det vakre går inn i himmelen, er den norrøne romanen, om vi kan kalle det det, det vakre som heves fra dypet. Norrøne sagaer begynte med, som også Syn nevner, Her heves opp saga. Altså en liknende loddrett stigning for og mot det som kommer, det himmelopphøyde. Eller, har denne setningen slett ikke meningen, som jeg før har tenkt, her heves opp fra dypet saga, men det babel-liknende her heves opp til himmel saga?
Og her, om død: Det norrøne Dvol (substantivet) betyr søvn eller hvile. Det korrelerende verbet Dvelja betyr vente, bli værende i. Og det er så fint å fabulere rundt. Setningen ”Dveljast munu stundirnar” som blir presentert i Syn, betyr ifølge ordboka ”Timene (stundene) blir lange” Det er lenge å vente. Men hvorfor ikke tenke: Når dvelja er å vente, eller til og med bli værende i, er denne setningens innhold kanskje like gjerne det vakre ”bli værende i timene, i tida”? Bli værende i det som ikke oppleves som tid – altså diametralt forskjellig fra det å ønske seg vekk fra venting? Men jeg er nødt til å fortsette med dette Dvol. Ordboka gir betydningen Søvn hvile, men opplagt også dvale. Men forstår vi ikke med dvale: Å ta en pause? Og kan vi ikke gå videre i dette, i en slik uansvarlig fabulering: Er da det å våkne fra dvalen, når timene har vært lange, det samme som å få liv igjen, til og med få flere liv etter flere pauser? Har denne setningen en helt helt annen innstilling til tid og vesen enn vi egentlig kanskje har tenkt? At setningen ”Dveljast munu stundirnar” til og med kan bety at selve tiden tar pause? Og akkurat dette er noe av det som jeg i Natt, regn vil-ville utforske. ”Hva er tid, som livet finnes rundt?” Hva hvis det er mange tider, hva hvis død er bare pause på pause?
Men er så dette, en sånn bruk av ord, forståelse av ord nærmest for alltid tapt? Dette Gamle, som kan – kan – være på grensa, også til det Nye, det som Barthes ønsker seg? Denne bevegelse bygge. Jeg kan ønske utsikten, det høyeste som noen gang er blitt bygget, jeg kan ønske ord som kan se. Men er nå, i mitt språk, i min tekst, ulykkelig, bare i stand til å reise et stillas – og ikke noen gang selve tårnet. Jeg kan, skjelvende, ikke bygge et tårn opp for utsikten, himmelen, jeg kan ikke se, ikke nok. Og likevel. Jeg ønsker klangene, jeg ønsker å røre ved vinden, lufta, himmelen, jeg må kjenne at jeg lengter etter dem, å nå dem, å nå et slikt språk, slike tekster. Og så er det så vanskelig også.
Jeg ønsker også: å la være å falle ned.
Og kanskje, som følge, er det er med stor sorg at jeg sier: Det er mulig, det er også sannsynlig, mulig, at språket med de bartheske spalter, at tekster av klanger og sprang mellom sorg kan bli oppfattet, og ofte blir oppfattet, ikke som underlige, nye, løftende opp, men som babbel. Og da ikke som babbel i barthesk forstand, som kjedelig plapring, men verre: som en uforståelig, ugjennomtrengelig, dum, nærmest innskrenket tekst. Men for meg, det som gir meg mest glede når jeg leser, er motstanden, det jeg ikke kan lese uten å tenke meg om. Jeg har sagt det før, men det er kanskje til å gjenta: Hvis man fisker med spiker, med ubearbeida midler, så får man vann. Men: Dersom spikeren bøyes, lages som krok, da kan man få fisk, men ikke være trygg på at den ikke greier å rømme. Men dersom man går enda lenger, lager spikeren med mothaker, da mulig å få fisk som ikke klarer å stikke av. Eller, jeg: være en leser som sitter igjen med noe. Ja, kanskje det gjør vondt i kjeften, munnen, kanskje det er mer slitsomt å forholde seg til en slik tekst, men det er noe der. Noe som ikke blir borte.
BABELs språk er ikke nødvendigvis et språk som har blitt borte. Det kan – kan – være et språk vi fremdeles har rester av i oss. Et språk så kraftig at det ryster oss, til og med når vi får bare glimt av det, får små tekstbrokker som vi ikke kan unngå, som vi ikke kan glemme, ikke kan forholde oss likegyldige til. Barthes snakker i Det lyse kammer om ”punktumet”, det stedet i et bilde som vekker ham, vekker hans private interesse og fascinasjon, helt motsatt fra en praksis av høflig interesse, eller det han kaller ”studium” av bildet (teksten). Punktum blir den detaljen som sårer og avbryter og rent ut sagt piner ham. Vellysttekster, som han beskriver i Lysten ved teksten likner veldig dette. De kan, skriver Barthes her, ikke egentlig deles, utsies: Det som forårsaker opplevelsen er for-budt/”inter-dit”/mot-sagt. Og kanskje er det her kritikken kommer inn: Det skal være mulig å ”formidle seg”, både i teksten og om teksten. Jeg er bare ikke så sikker på om jeg synes det er et nødvendig, uunnværlig krav.
Jeg veit ikke hvordan BABELs språk er. Men, som motsats til fortellingen om Babel, tenker jeg kanskje ikke at det er et språk som alle forstår. Jeg tenker kanskje nesten det motsatte, at BABELs språk kan være et vidunderlig språk som bare kanskje kan gi mening, som bare kanskje kan gi opplevelse. Hvis man er villig. Til smerten.