Minimale plott og romanhandlingens uframkommelighet

Roland Barthes snakker i S/Z om leserens pasjon for mening, at det er det som driver oss fram, framover i teksten. Og handlingen er ofte noe av det som lokker for leseren: Hvordan går det til slutt? Som lett kan gå over i det jeg vil kalle handlingsreferatets forbannelse, utsagn som Jeg har lest … den handler om. Eller dialogen Jeg har skrevet … Hva handler den om? – et spørsmål vel alle forfattere gremmes over. Både de som ikke vil fortelle hvordan det går og de som ikke er særlig opptatte av det. Aksel Sandemose sa at det eneste som er verdt å skrive om er kjærlighet og mord. Og så skreiv han om det. Eller Tolstoj: Krig og fred. Dostojevskij: Forbrytelse og straff. Og så fikk det være med å fortelle mer om handlingens innholdsrekker. Møtereferatet er: Hvem var de frammøtte? Hva ble sagt? Hva ble vedtatt? Handlingsreferatet er: Hvem gjorde hva og hvorfor. Og forbannelsen som hviler over slike referater er, opplagt: De er ulidelig kjedelige. Forbannelsen er: De ødelegger romanopplevelsen for meg. De tar bort mye som vil og kan bli fint. De gir meg falske forhåpninger til at de sier noe essensielt. Men jeg vil ikke gå raka vegen når jeg skal lese. Når jeg skal få lyst til å lese en roman og når jeg skal få lyst til å lese den om igjen, er det ikke raka vegen jeg vil eller kan gå.

Men det jeg kanskje kan like når det gjelder én form for handlingsreferat, er det jeg med Gerald Prince og E. M. Forster kaller Minimale plott, det vil si en tredeling av handling: A: Utgangsposisjon, B: en dynamisk vendeperiode og så C: en ny status, tilsynelatende lik A, men samtidig en tydelig inversjon av A, opplagt fordi vendeperioden ligger i mellom dem. For å gi et eksempel, A: det er fred i landet, B: Kongen dør, dronninga dør av sorg, og C: Kronprinsen overtar tronen, freden finnes på nytt – men da med en annen regent. Eller for å si det på en annen måte, minimale plott er den overgripende handlingen i en roman, ofte lik det vi kan gjenfortelle fra en roman vi har lest, dersom vi blir spurt om handlingen ett år etterpå. Detaljene har forsvunnet, er blitt nedgjemt i hukommelsen, er blitt glemt. Et nytt eksempel: Alle som har lest en del Hardyguttene-bøker får en vesentlig ballast med å kunne avdekke minimale plott, opplagt: fordi de alle bygger over rekka: A: Ro avløses av forbrytelse, B: mistanke, oppklaring av forbrytelse, arrestasjon og C: Ny ro, men guttene har fått 1000 dollar i belønning.

Og så er det opplagt at mange romaner suverent ikke lar handling ta plass. Der handlingen i stor grad er til å overse. Og likevel finnes de minimale plottene i all episk litteratur, de må det. Og så kan det synes som en sorg at minimale plott er høyst framkommelige, enkle, sterkt reduktive. Det er kun tre trinn, tre linjer. I stedet for tre hundre sider tekst. Da å bruke tid på å trekke ut det minimale plottet, kan synes som en utilgivelig inngripen i teksten, men verre, det kan synes bortkasta, med hensyn til alt romanen ellers har å by på. Men se, det er nettopp poenget mitt. At vi må gå bort fra vanen med å se etter hvordan det går ettersom det i en del romaner er temmelig uvesentlig hvordan det går. Og likevel er det min påstand, at identifisering av det minimale plottet også kan være en mulighet, en mulighet for å glemme, utelate i minnet alle handlingsrekkene og heller, med det, kunne la oppmerksomheten hvile i det Andre. I en Sherlock Holmes-roman uttaler Sherlock til slutt at sakens vanskelighet bunnet i at det var for mange beviser. Det som var essensielt ble dekket og skjult av det som var irrelevant. Kunsten ved å lese kan, kanskje, ligge rett og slett i å redusere handlingen, redusere de uvesentlige bevisene raskt, for så å nyte det Andre. Jeg påstår, jeg er til og med ganske overbevist om at å gjenkjenne eller sågar definere det minimale plottet i en roman fører til en annen leseopplevelse. I motsetning til referatet, med sitt konvensjonelle preg av saklighet, gir det minimale plottet seg oftest ikke ut for å være noe annet enn en u-vesentlighet. Det kan bare, i beste fall, bidra til at handlingsforstyrrelsen ikke behøver å bli graverende.

Ett eksempel, Hvordan det er av Samuel Beckett, der A: Jeget ligger og peser i søla. B: Pim kommer, jeget torturerer ham, og C: Pim går og jeget ligger fortsatt og peser i søla. En roman jeg virkelig setter høyt.

Et annet eksempel, en roman som også ga meg en stor leseopplevelse, Melancholia 2 av Fosse, der det minimale plottet kan være A: Hun må på do, B: Hun tisser på seg og C: Hun må på do. Der det mer iøynefallende plottet med Trenger fisk, går etter fisk, katten spiser opp fisken er en handlingsrekke som, så langt jeg kan se, ikke forteller noe som helst viktig om denne romanen. Identifiseringen av det minimale plottet om urinering gir meg imidlertid mulighet til å bli i det Andre, det at Oline konstant grunner på sine kroppslige behov uten å ha kontroll over blæra, det at det ikke er lett å få noen lettelse, heller ikke for sine egne tanker.

Et tredje eksempel: Herr Tristram Shandys liv og meninger av Sterne. En roman der det tar fire bøker før han som skal leve og ha meninger i det hele tatt blir født. Der det tar 31 sider før onkel Toby tar pipa ut av munnen, banker den i bordet og sier ”Jeg tror” før denne hans oppfatning blir presentert. Hvilket for meg gjør at jeg fullstendig glemmer pipa mens jeg fryder meg over digresjonene som ikke har med plott å gjøre. Bare det faktum at det tar hovedpersonen så mange bøker å bli født og dermed egentlig ikke har noe ”jeg” som kan snakke, viser for meg med all tydelighet at det som jeg gledes ved i Tristram Shandy ikke ligger i livet til hovedpersonen, knapt heller i meningene hans, men i alle avsporingene fra forsettet om å presentere mening og livsfortelling. Tristram Shandy er en roman som til fulle veksler mellom det som kan være viktig og det som rett og slett er å forglemme seg, glemme meningene sine, glemme forsettene, glemme plott. I forsøket på å forklare meninger blir meningene så å si fraværende. Noe som for meg er et kroneksempel på hvordan min egen muntlige hverdag kan være. Eller som kan vise meg noe av en altoverskyggende glede ved å fortelle.

Det minimale plottet i bok 1-4 av Tristram Shandy er, som jeg leser det, A: Alle ser fram til det kommende barnet, B: Legen kommer, legen har problemer med knutene på jordmorkofferten, og C: Tristram blir født – med tang og får for evig en skeiv nese. Og nettopp dette minimale plottet glemmer jeg stadig, i likhet med Tristram selv. Jeg har fått plass til det Andre.

På den annen side, langt borte fra disse romanene, finnes romaner fylt av romanhandlinger jeg ikke kan glemme. Der handlinger står i veien for det som ellers fins der. Romaner jeg med tristhet kan si at jeg ikke rangerer særlig høyt. Handlinger har jeg da mer enn nok av i mitt eget liv? Og jeg har prøvd å spørre meg selv: Kan jeg egentlig komme på noen gode romaner med intrikate plott? Der jeg synes at noe svært vesentlig ligger i denne romanhandlingens flettverker? Kanskje det finnes. Det finnes. Men jeg har virkelig tråla bokhylla mi. Og kanskje må jeg lese alle om igjen for å se om det er mye der, av handling, som jeg har oversett, som jeg ikke har brydd meg nevneverdig om. Der jeg bare har konsentrert meg om resten, der det var noe annet som fanga oppmerksomheten min, som fanga meg. Gode romaner er for meg, romaner der heller ikke de minimale plottene er særlig viktige. Og derfor vil jeg gå så langt som å si at romanhandling i stor grad, i nærmest alt vesentlig bærer preg av tidtrøyte, det er et temmelig oppskrytt element i en roman. Det må til, for ikke å gå over i lyrikken, men det er oppskrytt. Vi kan snakke, om romanhandlingenes begrensede nødvendighet, men mer, langt mer enn mange gjør, om romanhandlingenes begrensende nødvendighet.

Og her vil jeg gå et steg videre inn i dagens tema, som jeg kan gjenta: ”Minimale plott og romanhandlingens uframkommelighet”, og med det gå over i det uframkommelige. Meningsbegjær, handlingsbegjær fører oss fram. Framkommelighet som ord er knytta til veier der det er lett å gå, veier som er lette å følge. Mens det i det uframkommelige er et virvar av bakker, bommer, hindringer og blindgater. Begjæret etter å finne mening, som jeg begynte med, etter framkommelighet, ender dessverre altfor mange ganger i begjærets oppfyllelse og, i forlengelsen av dette, opplevelsens avslutning. Mens det jeg gleder meg over når jeg leser, er det jeg kan leve i, det er en romanens uframkommelighet, der alt faktisk stenger for at jeg lett kan komme fram til slutten. Det som ikke ufortrødent fører meg fram, men også gjør at jeg står stille eller til og med fører meg i motsatt retning – og jeg blir stående forvirra, urolig, men også med en følelse av at det ikke er så maktpåliggende for teksten å bli kvitt meg. Roland Barthes, som jeg begynte med, definerer en klassisk tekst som kun delvis mangfoldig, den har flere lag i seg, men, tilbyr like fullt kun et knuslete mangfold. Idealteksten, på sin side, er, med hans ord, triumferende mangfoldig, med et uendelig nettverk av meninger og trekk som interagerer uten at noen greier å overdøve de andre.

Uframkommelighet er like fullt oftest et negativt lada ord, ettersom det jo stort sett er fram vi skal når vi setter oss i bevegelse. Men om vi leser Freuds ”Hinsides lystprinsippet” ser vi jo med all tydelighet at det er viktig ikke å ta noen snarveier til begjærsoppfyllelse, ettersom det, i ytterste konsekvens, betyr døden. Det å skulle komme fram ødelegger noe av det som er av å ”være i”. Og det er viktig, å holde seg i live. Min påstand er at gjenkjennelse av det minimale plottet, det som kan synes som så enkelt, framkommelig, tvert imot bidrar til og øker u-framkommeligheten når vi leser, opplagt, fordi vi da har kapasitet til å se bort fra de mer uvesentlige handlingene som fins der. Romanhandlingen blir først uframkommelig, og da mener jeg i positiv forstand, når den minimeres i oppmerksomheten. Fordi kapasiteten da kan brukes til det Andre, konsentrere seg om det som kan være det Andre. Minimale plott kan på mange måter vise oss hvor lite handling kan være verdt. Og det er derfor de er så viktige. I stedet for å gå videre, haste videre, kan vi i det uframkommelige miste retningssansen, glemme hva det var vi i det hele tatt gikk til. Vi kan uten blygsel forbigå, forsømme, utelate og neglisjere. Målet, sånn jeg kan tenke, kan være å unn-gå, unngå romanhandlingens framkommeligheter, og i stedet bli stående foran bommen, bakken og blindgata og kanskje speide, leite etter veien videre. For så å se, at dette kan være et ganske fint sted å stå.