Det er egentlig trist, men det er ganske få romaner, tekster jeg virkelig liker. Svært mange romaner har noe fint, noe jeg kan streke ved, gå tilbake til, men det er altså svært få jeg uten måteholdenhet kan si at Ja, det er en god tekst, en virkelig god tekst. Og når jeg møter slike tekster, tenker jeg ikke nødvendigvis ”Sånn vil jeg skrive”. Men jeg tenker, ”Så bra, at slike tekster fins. Så bra at det finnes romaner som går i ytterlighetene, både gjennom hva som gis meg og gjennom hvordan det kommer.” Jeg skal prøve å si noe om hva jeg leiter etter i det jeg leser, hva som rører meg, nærmest fysisk. Alle tekstene jeg her vil presentere viser en utforsking av mennesket. Er tekster jeg selv må bruke meg i, innbydende, fristende. Det å lese en god roman for meg er å ikke være ferdig, og ikke bli ferdig.
Og jeg må bare si med en gang: Jeg liker yttergrensene. Jeg liker yttergrensene i hva som kan skrives om, jeg liker yttergrensene i hvordan det skrives. Og ikke minst: Jeg liker det som går over yttergrensene i romanen, det som er fremmed, farlig, uforutsigbart. Men å forklare det? Jeg veit ikke. Men én mulig vei for å prøve å si litt om hva jeg mener kan være, tenker jeg, å gå til Freud og hans framstilling av ”Das Unheimliche”. Freud setter i denne artikkelen opp forskjellen mellom det hemmelige, det som er forsøkt holdt skjult, og det u-hemmelige, det som bør holdes skjult. En på tysk annen forståelse av ”heimlich” er det hjemlige, kjente, trygge, i motsetning til det u-hjemlige, ukjente, utrygge, og til og med farlige. Det u-hjemlige er for Freud nettopp det noe som burde ha vært holdt hemmelig, men som er kommet fram i lyset. Det skremmer, fordi det tar opp i seg mer dype lag i oss, for Freud: fra et infantilt stadium, for meg: fra en roman jeg ikke kan møte uten å være i fare, fra en tekst jeg må gå inn i i så stor grad at jeg er i fare for å fortapes, i fare for å miste meg selv, i fare for å dø. Eller, sagt på en annen måte, at det u-hjemlige i romanen – for meg – går tilbake, ikke i det infantile, men inn i et tidligere trinn av mening, av tilsynekomst av mening, tilbake til ur-situasjonens ur-fortellinger, som kanskje slett ikke var å sitte rundt bålet og fortelle om dagens dont og mulige farer, men å fortelle om skapelsen av verden, det ondes inntreden i verden, mennesket som bærer av det onde, menneskene som farlige, uhyrlige, u-hjemlige, uvanlige, uforutsigbare, fryktelige. Det jeg ikke kjenner fra før, men, som jeg kanskje likevel har i meg, har dypt, gjemt i meg.
Jeg kan begynne med Nattens lekar av Stig Dagerman, som jeg leste på nordiske sommerkurs for mange år siden, men som fremdeles gir meg frysninger, nesten en form for redsel i møte med nettopp natten, en natt som jeg i lesningen – og med det: i livet – imøteser, denne novellesamlingen viser meg en natt som frister. Også Pedro Páramo av Juan Rulfo og Elskede av Toni Morrison utforsker døden for meg, det som jeg selv er på vei til, det som jeg selv skal inn i. Og, altså, det som jeg leser meg inn i. Men som begge er romaner som er så annerledes at jeg blir redd, at jeg kjenner jeg ikke lenger kan flykte: er det sånn?
Og Euripides’ Medeia. Denne tragedien, som jo nettopp er gammel, er over 2000 år nærmere ur-bålet, bringer meg på liknende måte ut av likevekten, det er en uhyrlighet der som jeg må gjennomlese, å drepe sine barn i hevn, men det er en uhyrlighet som på forunderlig vis ikke forekommer meg rent uhyrlig, som jeg i gjennomlesningen egentlig kan kjenne igjen: Så sinna går det an å bli. Så ødeleggende krefter går det an å ha i seg. Og så berørt blir jeg av det, selv om ikke engang drapene er i diskursen, kun utenfor, som skygge, som en sekvens, en handling jeg selv må gjøre – nettopp fordi det er utelatt.
Ola Juléns Orissa er på liknende vis en tyngdens tekst, en roman/diktroman så tung at det bare er rom for én enslig setning per side, setning etter setning sagt med en så omfattende mangel på krefter at det for hver av dem trengs en pause. En pause jeg som leser må bli med på, og som dermed legger noe av den samme tyngden på meg, i meg. Som det koster alle tilgjengelige krefter å gå inn i, men som må bli sagt for å leve. Der jeg ikke dreper mine barn, men dreper mine evner til å orke, fortsette, hevde meg, leve.
En annen slik enorm enorm tyngde ligger i Sarah Kanes Må og 4.48 Psykose. Særlig i den siste er det en ufattelig motstand mot å snakke samtidig med formuleringen, men, med en håpløshet jeg omtrent ikke kjenner noe sidestykke til. Og som komposisjon: Med en forbausende klar linje i all sin kompleksitet og variasjon mellom stemmene, leddene, innskuddene, pausene, lydene som den består av. Også August Strindbergs Inferno og Gérard de Nervals Aurelia har – trass i det nær gale, og også over grensa: inn i det psykotiske – en linje, både gjennom en voldsom insistering og en merkelig inngang for meg som leser. Jeg hallusinerer ikke og er ikke paranoid, og likevel er jeg med på det, mens jeg leser. Og hvor åpnende er vel ikke det, hvor viktige er vel ikke slike romaner?
Men jeg kan også si noe om mer leikende tekster, romaner som Lesesperre av David Markson, Ørretfiske i Amerika av Richard Brautigan og Laurence Sternes Herr Tristram Shandys liv og meninger. Bare sekvensen om knutene rundt jordmorkofferten er i den sistnevnte verdt all mulig lesetid – og så viser det seg at hele denne romanen er så fylt av slike digresjoner og opphold av handlingen til fordel for utlegninger av teologisk, forbannende eller mer kurios art at jeg som leser aldri veit, aldri kan forutsi, og derfor, aldri går lei: Jeg sitter og ler høyt. Og når det gjelder Lesesperre: Endelig en roman som også tar anekdotenes kunst helt ut, som rett og slett nesten bare er anekdoter, men viktige, om skriveren og leseren som jo er det jeg ikke kan fri meg fra, og, som er en roman som nesten kun har en tematisk, og nesten ikke en logisk-temporal helhet, som viser meg at handling slett ikke er viktig, nødvendig, at sammenheng kan være der, fullt ut, likevel. Jeg har ikke sett en slik bok andre steder. Det finnes sikkert, men jeg har ikke sett det. Og, jeg veit heller ikke noe som likner Ørretfiske i Amerika, den er både uvant og morsom, uten på noen måte å følge en linje, men som viser seg ny, gjennomført ny, noe ingen andre har fått til, på den måten. Og kanskje er det en slags fellesnevner ved de romanene/tekstene jeg omtaler her, at ingen, ingen etterpå har gjort noe liknende. At den turen jeg er med på under lesninga av disse aldri ellers har vært eller kan gjentas.
Lotta Lotass har også gitt meg en slik reise, men da en langt mer mørkere reise, farligere reise, særlig gjennom romanen Min röst skall nu komma från en annan plats i rummet. Her åpner Lotass for seriemorderen i meg, kombinert med en lang innledning av orden, av bygninger, av energi og kraftstasjoner – som jeg bare liker. Det er litt av begge deler i meg, noe romanen på underlig vis vekker, som om denne romanen gir mordernes motsetning og paradoks: noe annet er merkelig dødt.
Og så er det Morten Øen. Alle hans romaner er farlige for meg. Som Medeia åpner Øens romaner opp for det uhyrlige, uhørte, det utilgivelige, som jeg på samme tid som jeg gjennom normer og moralverdier fordømmer, også vil, også ønsker. Forbudet, advarselen ”Sånn gjør vi bare ikke”, blir nettopp det som binder meg til romanene hans, det som gjør at jeg kan lese dem flere ganger. Som gjør at jeg blir med på reisen, om enn den kan rokke ved meg, endre meg, eller: nettopp derfor. Det er det som jeg må møte med alle krefter – for å overleve – jeg trekkes mot. Det er i det uvante, farlige jeg kjenner jeg lever, vil leve.
Men så. Alle foreldre, alle omsorgspersoner, personer som vil meg ”mitt eget ve og vel” sier: ”Du skal ikke haike. Du skal ikke bli med ukjente folk i bilen, stol aldri på fremmede, ta aldri imot noe fra fremmede.” Og ja, jeg er redd for å haike. Men ikke i litteraturen, i lesningen er det akkurat slike forbud som nettopp trigger meg, som nettopp gjør meg interessert, fascinert, nysgjerrig. Som for lesning av romaner der advarselen er: ”Du blir bare deprimert. Finn deg noe artigere å bruke tida på, ikke bruk tida på bare det vonde.” Eller, som for lesning av James Joyces Ulysses, der får man gjerne advarslene ”Boka er for lang, for komplisert, for vanskelig, for kompakt. Det er bare et fåtall som liker den, og, det er bare et fåtall som har kommet gjennom den. Og en slik person er ikke du, så glem det. De aller aller fleste har gitt opp før side femti, så bare innse det, du kommer ikke lenger, du heller.” Men jeg likte Ulysses. Ikke bare fordi den var komplisert og gjennomført i all sin allsidighet, men også fordi den representerer det vågale i skriften, noe som (kanskje? Jeg veit ikke) forutsetter en vågal leser, en som blir med i bilen, selv om sjåføren tar inn på en skogsvei og jeg ikke veit hvor den fører. For meg, i de beste leseopplevelsene, har jeg ikke engang visst om det finnes mennesker på denne skogsveien, i enden av skogsveien. Kanskje jeg, når turen er over, bare står igjen der, aleine, uten noe å kommunisere med, dele opplevelsen med. Det er noen ganger så ensomt å lese.
Men likevel, likevel bryr jeg meg ikke om advarslene, likevel vil jeg ikke leve kun i det trygge. Jeg vil ut. Jeg vil ut i det utrygge, jeg vil ut i de tekstene som også gir meg trusler, motstand, redsel for at vi kjører for fort og vil kræsje, redsel for at vi kjører til et sted jeg aldri kan vende tilbake fra, redsel for at vi skal stoppe uten å ha kommet fram, at jeg skal bli kasta ut for tiden (Nå må du gå, klare deg selv), redsel for at jeg ikke skal få hele opplevelsen. Jeg kan dø av det, å bli med fremmede inn. Jeg kan bli lemlestet, jeg kan bli forandra for alltid. Og likevel. Jeg kjenner, jeg vil slike fryktens bevegelser. Jeg vil slike redsler. Jeg vil være i det utrygge, men mulige. Som om det for meg bare er i det dødsnære jeg føler meg levende. Som om det bare er der jeg vil være.