Litteraturkritikkens krav, eller i alle fall avisenes krav, er et krav om entydighet, noe som, slik jeg ser det, blir særlig konfliktfylt i forhold til å lese og anmelde mer komplekse tekster, tekster det ikke er så lett å få oversikt over, og, som på mange åter ikke lar seg redusere. Roland Barthes, som er den teoretikeren som står mitt hjerte nærmest for tida, egentlig i lang tid nå, sammenlikner lesningen av en slik mangfoldig tekst, med konsentrasjonen til en flue: Vi leser ”slik en flue summer rundt i rommet: med plutselige, tilsynelatende definitive, geskjeftige og meningsløse sikksakk-bevegelser”. Mitt håp er at Forsnakkelser er en slik mangfoldig bok, en rik bok, en bok med tekster og brokker av tekster som det går an å gå tilbake til, lese om igjen, som passasjer eller som helhet, og så få noe annet ut av det enn ved første gangs lesning. Det som ikke er verdt å leses to ganger, er heller ikke verdt den første, er det en som har skrevet. Men fordi jeg altså ønsker å bevare et i alle fall beskjedent mangfold i Forsnakkelser, blir det også på ett vis konfliktfylt for meg å snakke om den, konfliktfylt, fordi jeg er vel vitende om faren for å snakke min egen bok i senk, kanskje, ved legge betydninger der som ikke finnes, som jeg bare skulle ønske at fantes, men mye viktigere, ved å lukke betydninger, avskjære andres lesninger til fordel for min. Jeg har forsøkt å begrense denne skaden, eller vi kunne også si, denne misgjerningen, ved å trekke inn teori, noe jeg ikke kan legge skjul på at jeg er svært glad i, og, ved å fokusere på komposisjonen, spillet mellom betydningene, mer enn selve meningen.
Jeg skreiv hovedoppgave om hva som skaper sammenhenger i litterære tekster, sett ut ifra begrepene repetisjoner, motsetninger og gåter, og ble kanskje særlig påvirket av Barthes’ S/Z fra 1970, en bok som for meg ble veldig åpnende i forhold til det å se tekst som vev, der det han kaller koder og stemmer synes, blir borte, kommer tilbake igjen lik en tråd, over og under, over og under, eller som han selv likner det med, lik de ulike stemmene i et orkester som skifter mellom å ha føringen. Jeg vil komme tilbake til denne tekst-vev-metaforikken, men jeg har valgt å ta utgangspunkt i det reversible og irreversible, det som er frigjort fra et tidsforløp og kan gi mening hvor som helst og når som helst, og det som er avhengig av et gradvis forløp og en gradvis avsløring, slik handling er det, og, slik løsning av gåter er det – for eksempel: Hvilke forsnakkelser? Hva er det som har skjedd? Vi greier ikke å glemme historien, handlingen, når den først er lest, og likeledes, vi greier ikke å glemme svarene på disse spørsmålene når de først er gitt.
Ønsket mitt, for Forsnakkelser, er som sagt at dette skal være en mangfoldig og det Barthes kaller en skrivbar tekst, det vil si en tekst der leseren selv må delta for å skape mening. En ideell mangfoldig tekst har meninger så langt øyet kan se, skriver Barthes, og er det han så fint beskriver som en ”galakse av signifikanter”, med meninger uten begynnelse og slutt, med fullstendig reversibilitet og et uendelig antall innganger til både betydning og opplevelse, en tekst der alt betyr noe, uopphørlig og flere ganger. Det er ikke mulig å skrive en slik idealtekst. Men ønsket om å skrive slik at ikke alt er lagt opp på forhånd, skrive slik at leseren selv må bidra i meningsproduksjonen, det er etter mitt syn det eneste jeg kan gjøre, det eneste som det er verdt å gjøre. Jeg ville skrive om snakking og taushet, hvorfor vi snakker sammen, særlig hvorfor, men også hvordan. Fra de trivielle setningene man hører overalt (Vi trenger ikke spikre mer her, gjør vi?) til de betydningsfulle, nærmest skapende setningene som bidrar til å fastsette, irreversibelt, en virkelighet. ”Talens fatalitet ligger i at den er irreversibel” skriver Barthes i et essay fra 1975. Og han fortsetter: ”Det som er sagt kan ikke tas tilbake uten ved å legge noe til: Å korrigere blir her besynderlig nok det samme som å fortsette. Når jeg taler kan jeg ikke stryke ut, viske ut eller annullere, det eneste jeg kan gjøre er å (…) fortsette å tale”. Forsnakkelser, slik jeg ser det, ikke det freudianske ”a slip of the mind”, men nettopp dette man ikke kan trekke tilbake når det først er sagt. Hovedpersonen har, i dobbel forstand, noe uhørt å fortelle, noe som ikke er blitt sagt tidligere, noe som har ligget og ulmet lenge, men som trenger seg mer og mer på. Likevel blir det skremmende å fortelle, fastsette, slik hun spør, ”Er det sånn det er, hvis jeg har sagt det?” forstått som, Kan det aldri endres etterpå? Er fortellinger en skapelse eller en ødeleggelse, hvilke konsekvenser får det å fastsette nåtiden, fortiden, virkeligheten ved å fortelle? For hovedpersonen blir denne usikkerheten forsterket av omgivelsenes tydelige forbud som ”Jeg dreper deg hvis”, ”Gjør du det, får du aldri komme tilbake”, og, fortellingene får jo også fatale konsekvenser idet Fredrik forlater henne, idet mora går. Men, samtidig med en slik for meg velbegrunnet skepsis mot det å fortelle, håper jeg å kunne si noe om det også livsnødvendige som ligger i det: Vi er absolutt ensomme uten språket, vi er nødt til å formidle oss til hverandre for å ikke gli inn i en slags mellommenneskelig livløshet, en fristillelse fra andre mennesker som jeg ikke tror er til å holde ut, som enten fører i galskapen eller i selvmordet. Denne fortellingenes livsnødvendige og livsbevarende funksjon sees vel aller tydeligst i 1001 Natt, der Sheherasade forteller og forteller, rett og slett for å bevare livet, for å ikke bli halshugget.
Målet for alt liv er døden, skriver Freud, og likevel er det viktig å ikke kortslutte løpet fram mot dette, døden må ikke komme for tidlig. På samme måte skriver både Barthes og etter ham også Peter Brooks om midtdelens funksjon for nettopp å drøye, utsette løsningene som ligger i slutten. Å utsette svarene eller løsningen bidrar til å konstituere gåtene, skriver Barthes, men, i dette ligger også at gåtene hele tiden må holdes ”varme”, hentydes til, teksten må komme med både delvise og falske spor underveis, lage det Barthes så fint kaller et ”nølende rom av fåmælthet”. Akkurat som rimet strukturerer diktet i forhold til forventning og begjær etter gjentakelse, skriver Barthes, strukturerer hermeneutemene (eller gåtesporene) det enigmatiske i forhold til forventningen om og begjæret etter en løsning. Lysten ved teksten, gleden når vi leser, er for Barthes å likne med en erotisk lyst, en lyst der ”all opphisselse samler seg i håpet om å få se kjønnsorganet ([som er] skoleguttens drøm) eller, å få vite slutten på historien ([det vil si] tilfredsstillelsen i romanen)”. Når svaret så kommer, er det både frigjørende og katastrofalt, da er det ikke mer igjen, svaret lukker og avslutter og punkterer all spenning. Dette er vel enklest å se i forhold til kriminalromaner, men også, i forhold til for eksempel Paal-Helge Haugens svært gode Anne: Har vi allerede lest denne romanen kan vi ikke glemme at hun dør på side 76, denne vitenen forfølger oss i alle senere lesninger.
Hva så med ønsket om det reversible, det åpne, det bevegelige? Ønsket om å være i utsettelsen, avbrytelsen, i det vellystige bildet av et stykke hud som kun glimter fram mellom to klesplagg, det forførende glimtet? For meg som forfatter blir dette ønsket om å gjøre teksten mest mulig rik, ønsket om å gi teksten mest mulig åpenhet for leseren, mest mulig ombyttelige eller reversible sammenhenger. Uvegerlig, er dette et ønske som kommer i konflikt med et for meg helt legitimt ønske om å beholde leserne. Ikke nødvendigvis alle, men noen. Når en skriver, må en avsløre mer og mer, og når en snakker, må en komme videre, ellers går tilhørerne. Så, samtidig med den Bartheske bejaelsen av mangfold og det reversible i en tekst, er det, slik jeg ser det, noe med det irreversible også, noe vi rett og slett ikke kan unnvære. Finn Skårderud skriver i Uro at ”Uten en viss grad av orden ville vi bli gale”, et utsagn som påpeker at det ikke kun er tålmodighet eller nysgjerrighet som krever irreversibilitet og gradvis utfoldelse, for eksempel i en roman, men også vårt behov for å organisere verden, forstå og bli en del av.
Både handlingen og det gåtefulle i en tekst kan som sagt ikke tas tilbake, og reduserer ifølge Barthes mangfoldet i en roman, men, som jeg har forsøkt i Forsnakkelser, blir fastleggelsen av historien, fortiden, her problematisert ved at også nåtiden fortelles i ulike versjoner, eller Muligheter, slik vi finner det i de i alle fall tre versjonene av ”mordet”. Et annet moment Barthes beskriver som reversibelt, er konnotasjonenes spredning av mening, deres ødeleggelse av renheten i kommunikasjonen, idet vi slett ikke tillegger forskjellige trekk ved teksten de samme tilleggsmeningene, som i Forsnakkelser, der barnet Mattias vel for mange blir barnet Messias, og slik forstyrrer en enkel fortelling om det å bli invitert inn på besøk når det regner. Og videre, reversibilitet ligger også i oppløsningen av stemmer, i det at vi ikke kan avgjøre hvem det er som snakker. I Forsnakkelser, blir dette til en usikkerhet omkring når eller fra hvor hovedpersonen snakker. Det blir opp til leseren å skape sammenhenger mellom de ulike tidsnivåene i teksten, oppløsningen av utsigelsestidspunktet skaper rom for leseren til å skifte mening, oppleve flere muligheter på en gang. Og kanskje er dette frustrerende i forhold til forventninger om romanen, om stringens og presist uttrykk, men, kanskje også, er det mulig å se på dette som et mimetisk uttrykk for hvordan vi faktisk tenker og opplever, noe som ikke alltid er kronologisk, og, som ikke alltid har åpenbar kausalitet. Når vi tenker, nedvurderer vi, slik jeg ser det, sjeldent á la Å nei, det var jo bare en tanke, eller, Å nei, det var en drøm, eller, Nei, det er jo ikke viktig, det skjedde jo for lenge siden. Jeg ønsket å skrive uten å hele tiden kommentere hva som er hva, men også, lage et motstykke til alle advokatseriene på tv, der det å fortelle sin historie går så overmåte enkelt for seg, uten motstand, uten nøling, bare rett fram det som har vært eller fortsatt er vårt innerste. Skrivemåten i Forsnakkelser er derfor preget av avbrytelser, og viser dermed noe av pausene som alltid er i snakking, hvordan man ikke alltid har full oversikt, men må leite etter den riktige versjonen, tenke etter. Hovedpersonen søker mening i en blanding av tid, inntrykk og uttrykk, en begynnende fortelling som starter med å lytte, lytte til alt fra dagligtalens setninger til acitonfilmers svulstige punchlines, og så gjenta dem, bruke dem i sitt eget, til sitt eget.
Nymfen Ekko, i Ovids Metamorfoser, er likhet med ganske mange forelsket i den unge Narsissus. Narsissus selv er derimot kun opptatt av å jakte, og særlig vanskelig blir det for Ekko å uttrykke sin kjærlighet ettersom hun tidligere er blitt straffet for å ha snakket altfor mye, en gang Juno spurte henne hva Jupiter gjorde i skogen alene med alle nymfene. Denne straffen består i at hun kun kan gjenta hva andre sier, og dermed kan hun selv aldri ta initiativ i noen samtale. Betatt som hun er, følger hun etter Narsissus når han jakter, og får sin sjanse en gang han går seg vill og roper etter kameratene sine. Disse ropene, med sine ekko, utvikler seg til en forvirrende form for samtale, som ender i Narsissus’ rop til kameratene Her skal vi møtes, som Ekko gjentar med et Skal vi møtes? eller også Skal vi elske? hvorpå Ekko omfavner ham og Narsissus flykter fra henne med ordene Jeg vil heller dø enn at du får meg, som Ekko gjentar som Du får meg.
Ekko lar altså inntrykk bli uttrykk, og for henne er begge deler irreversible. Når vi, på den annen side, skal fortelle, er vi ikke som Ekko bundet av tiden, til å kun gjenta der og da, men er fristilte i tid: Vi kan gjenta andres ord og formuleringer, brokker og hele setninger når som helst og fra når som helst. Vår virkelighet er, sett på denne måten altså reversibel, vi kan gå inn, hvor som helst i summen av opplevelser og setninger og hente ut, benytte oss av, sette inn i nye sammenhenger, gjøre til vårt. Jeg har altså stor tro på språket, men mener at vi må sette alt sammen på nytt, finne det som best mulig dekker det vi selv opplever. Og det er krevende.
Og her kommer også rytmen inn, jeg veit ikke om jeg har klart det, men målet for meg har også vært å lage passasjer der ikke kun det informative og symbolske kommer frem, men også det Barthes kaller ”brusing”, en tredje mening, åpen, ikke det som ofte kalles støy eller tap av mening, men et tillegg. Passasjer der rytmen og lydene og innholdet er uadskillelige, som i Tankene, slik vi for eksempel finner side 9: ”Det umiddelbare, tenker jeg, det er det jeg vil uttrykke”, og så videre. Amittai Aviram hevder at i stedet for å forstå rytme som understøttelse av meningen, kan rytme være en sublim kraft som framstiller det uframstillelige, beskriver det ubeskrivelige. For meg, kanskje særlig i disse seks Tanke-segmentene, er rytmen og meningen svært tett knyttet sammen, tar farge av hverandre, og kanskje nettopp her, i denne oppsummeringen av ønsker, i denne uttrykte viljen, det som man gjerne forventer skal være gjennomtenkt og velformulert, kommer meningen nærmest bak rytmen, og det blir rytmen som beskriver det umiddelbare, det mer naive: Sånn vil jeg at verden skal være. Charles O. Hartmann skriver om rytmen at den er med på å styre oppmerksomheten mot opplevelsen, eller, som Annie Finch skriver, bringer oss i kontakt med noe førspråklig, det ennå uformulerbare.
En annen form for rytme er den som kommer fram når jeg jobber med tekster og leser dem høyt for meg selv, leiter etter den rytmen som er lett å lese høyt, noe som ikke dermed ligger nært talen, slik vi snakker med hverandre til daglig, men som mer er en slags hva Claes Gill kaller åndedrettsrytme, så mye vi greier å si uten å måtte trekke pusten, så pause, så så mye, en gang til. For meg, blir dette et slags intenst forsøk på å holde sammen, holde så mye som mulig sammen, holde fortellingen, opplevelsen sammen.
Selv liker jeg å lese særlig Samuel Beckett, Marguerite Duras, Claude Simon, Jon Fosse, som alle gir en egen stemning gjennom språket. Men, jeg kan ikke skrive som andre skriver, det ville aldri ha blitt særlig bra, kopier er sjeldent det, men mye viktigere, det ville aldri kunne dekke akkurat det jeg ville, det jeg vil med å skrive. Bortsett fra teknikken med å lese høyt, er pusling noe jeg holder ganske mye på med i skriveprosessen. Roland Barthes skriver om semer, eller tekstens minste betydningsenheter, at de ikke bare må henge sammen med det forutgående og etterfølgende, men at de oftest også har multivalente forbindelser. I puslespill, for å bruke det bildet, har brikkene oftest kun fire tutter inn og ut som skaper sammenhenger med resten av brettet, og bildet på forsiden av esken danner en fasit for hva puslespillet skal ende opp som. I tekster er derimot mulighetene for sammenheng semene i mellom i prinsippet uendelig, og, i alle fall i poststrukturalistisk forståelse, er hver eneste lesning passende, ikke fullstendig, men passende. Slik jeg ser det, danner repetisjoner av såvel tematiske som formelle trekk nettopp det vi med tekst-vev-metaforikken kan kalle tråder, som synes, skjules på baksiden, kommer fram igjen. Actionfilm-snuttene er et tydelig og forholdsvis enkelt eksempel på dette Komme, bli borte, komme fram igjen, for så å bli knyttet til broren og alle snuttene om ham, som igjen koples til gud og ”si bare det som er godt og bli ikke harm på dem som gjør ondt”, med andre ord, tausheten og sinnet. Enkeltstående kan ikke slike tråder gjøre noe annet enn kun å uttrykke, skriver Barthes, men, så snart tråder koples sammen, oppstår forvandlinger, hver tråd betyr også noe mer. Spredning er som sagt viktig i denne prosessen, for å skape rom, men også, avstanden må heller ikke være for stor, så stor at leseren ikke kjenner igjen tråden, eller har glemt. Et annet poeng, som kanskje er best beskrevet av Peter Brooks, i hans Reading for the Plot fra 1984, er bevegelsen som oppstår ved repetisjon av tematiske trekk. Repetisjonene avbryter tekstens linearitet, skriver Brooks, og tillater øre, øye og hjerne å danne sammenhenger, repetisjonen fordobler idet den både legger til og gjenkaller noe halvveis glemt, skaper en oscillering fram og tilbake som dermed motvirker tekstens tilsynelatende irreversibilitet.
Når jeg selv så sitter og pusler sammen, er det likevel ikke Barthes’ teorier jeg kan ty til, men kun: Å kjenne etter. Jeg får en umiddelbar følelse hvis noe funker. Og likevel, arbeidet er på mange måter iterativt, når noe legges til, må kanskje noe annet trekkes fra eller flyttes, forandres. Så lenge jeg jobber og ikke har sendt fra meg, er nesten alt ombyttelig, reversibelt, i den forstand at heller ikke jeg helt veit meningen, hvor dette helt skal ende. Å skrive blir et slags spill, mellom det å skrive, kjenne etter, og, det å analysere min egen tekst: Hva er det jeg holder på med her? Hva er det dette betyr? Og ikke minst, hva vil jeg med denne teksten? Hvor vil jeg hen? Men så, også, hvordan kan jeg komme videre herfra? Hva krever denne teksten av andre tekster, av forutgående og etterfølgende tekster? Jeg vil gjerne det mangfoldige, men, skriften, teksten, kan ikke forbli i kun det ombyttelige og vordende, men trenger avgrensning, det å skrive innebærer å lukke noen muligheter, for å få andre. Forsnakkelser er likevel ikke blitt en enkel tekst. Det kan godt være at skrivemåten i romanen kan bidra til å utelukke lesere som i utgangspunktet er interesserte i den tematikken jeg tar opp. Mitt ønske er imidlertid ikke å gjøre teksten vanskelig, men, for meg er det et poeng at tematikken og komposisjonen så å si er uadskillelige, som om den tematikken jeg tar opp og den historien jeg beskriver nærmest krever en avbrytende og langsomt avslørende form. Så får jeg heller miste noen lesere på veien. Mitt håp er at de som gidder, så får mer igjen for den tida det tar å komme seg gjennom.
Hva så med kritikken? Jeg synes det er spennende, det Tomas Forser skriver om det gamle Alexandria, der kritikken avgjorde verkets skjebne i forhold til om det skulle bli bevart for ettertiden eller ikke. Som filolog tror jeg kanskje at litteraturvitenskapen, mer enn litteraturkritikken, i dag står for denne rollen. Og likevel, for meg som debutant og totalt ukjent, blir aviskritikken viktig, nærmest umåtelig viktig, idet den i stor grad er avgjørende i forhold til om jeg blir lest. Jeg vil bli lest. Ikke nødvendigvis av så mange som mulig, men, jeg vil bli lest.
Tarjei Vessas sa ved mottakelsen av Nordisk Råds Litteraturpris at det å skrive er som å drømme om å finne ”en aldeles kvit stein”. En drøm om det fullendte, som han ser som en utopi, men også har noe skremmende, urovekkende over seg, i alle fall slik det kommer fram i diktet ”Alltid lenger”: ”Trådane frå vårt indre / vil alltid lenger, / fomlande etter eitt: det inste. // (…) // Aldri vil vi få det, / vi tolde ikkje ha det, / endå går vi søker”. Eller som Roland Barthes skriver, drømmen, utopien, det fullstendig åpne er også skremmende, idet en slik utopisk vellyst-tekst setter leseren i en tilstand av selvfortapelse, fremkaller ubehag og rokker ved leserens alle grunnvoller, skaper krise i hans forhold til språket, medfører sjokk og rystelse. Alt fortapes, skriver Barthes, helt og fullt. Vi blir totalt ensomme i møtet med slike utopi-tekster, som kun kan oppleves, og ikke utsies. Og der er vi på en måte tilbake til hovedtemaet for Forsnakkelser, tilbake i forestillingen om en opplevelse som nesten ikke lar seg fortelle. For meg er imidlertid dette uutsigelige tett knyttet til det jeg ser som vårt uendelige behov for mening, for språk og meddelelse, for både avgrensning og vorden.
Og jeg, når jeg skriver? Jeg skulle ønske jeg fant en aldeles hvit stein, at noen akkurat forsto, helt og fullt, hva jeg mener, hva jeg opplever. Jeg skulle ønske det. Så jeg skriver. Jeg skriver og skriver og det er vel det nærmeste jeg kommer, tror jeg. Uten at det er nok. Uten at jeg kan gjøre noe annet enn å legge til og legge til, fortsette talen – ikke ”utenfor enhver formålsrettethet”, mot den utopisk fullstendig åpne og reversible teksten, men tvert i mot, med et ønske om en blivende, tilblivende mening som plutselig er det jeg leiter etter, skriver etter. Jeg tror det er noe av litteraturens store styrke: at den hele tiden må kompletteres, at vi aldri har det biblioteket i Babel som Jorge Luis Borges beskriver, der alfabetets samtlige muligheter finnes. Og her, midt i erkjennelsen av dette uoppfylte, i vissheten om det tilblivende, det uavsluttede, det som på en aller annen måte er nødt til å få en fortsettelse, tror jeg jeg vil avslutte. For å fortsette et annet sted.