Om jeg husker riktig, er det Charles Taylor som skrev at det som skiller oss fra dyrene er menneskets tilstedeværelse av følelser. Og så kan hunder skamme seg, hoppe av glede, det er ikke til å benekte. Og så kan man si, dyr har ikke det samme estetiske behovet som mennesker, behovet etter det vakre, kanskje også etter skrift. Og så finnes det hannfugler som kappes om å synge så vakkert som mulig, for å kunne få paret seg. Og så finnes hannfugler som pynter reirene med blomster. Hvilket gjør at jeg tenker, det er ikke følelser som skiller mennesket fra dyrene, det er ikke estetikk, det er ikke hjernestørrelse, det som skiller oss, er selvmordet.
Lysten til å skrive står – tilsynelatende – i motsetning til Freuds ”Hinsides lystprinsippet”, altså lysten til å få gjort ende på livet, lysten til å få gjort ende på skriften. Lysten til å leve kan – kanskje – finnes på grunn av skrift. Men så er det til å tenke over, forskjeller i språket. ”Lusten att skriva”: Svensk ”lust” er på norsk ”lyst”. Svensk ”förlust” er på norsk ”tap”. Som viser at lyst og tap henger sammen, er nært (nordisk) forbundet. Men hva er det jeg taper, ved min lyst til å skrive? Er det livet eller er det døden? Eller er ”förlust” ikke mer enn et ”svinn”, at det ikke er så viktig, det som blir borte. At det ikke er noe å ta på vei for. At det er derfor vi forsøker å overse tapene som ligger i lyst og i skrivning. Å se på det som svinn, og ikke tap, gjør det mindre vondt.
For meg finnes gleden ved å skrive når det kommer rytme som rolig pust, eller når det kommer klanger som har vært i verden lenge. Og kanskje har dette noe med alder å gjøre, språkets alder, språkenes alder, jeg vet ikke. At jeg låner meg alder gjennom skriften, at jeg ved skriving blir en del av et ”å eldes”, et ”å holde seg i live”.
Men språkene, meningene som bådekoples sammen og kolliderer: lyst, tap, forlystelse, død, det gjør meg såforvirra: Er det noe gjemt her – fra gammelt av – at viljen til forlystelse,til å glemme alvoret, også er viljen til å tape, til kalkulert å gjøre slutt på livet? At viljen til å glemme etalvor betyr å fullføre det? Kanskje erviljen til å lese, viljen til å skrive også viljen til å miste alt. Jeg kan trodet. Jeg kan i det minste tenke det. Og allikevel, allikevel prøver jeg åfinnes et sted.