(Foredrag holdt september 2014 i anledning tidsskriftet riss sitt 20-årsjubileum)
Dette foredraget vil ha to hovedtemaer: Verket og håndverket. Og jeg vil, i motsatt rekkefølge av den faktiske, her begynne med verket. Jeg er sterkt avhengig av verket. Det er ikke nok for meg bare å ha skrevet en tekst, jeg vil ha den på trykk, jeg vil ha den mellom to permer. Jeg vil, taktilt, ha noe å holde i som garanterer at teksten finnes. Jeg fikk min første tekst på trykk i riss i 1999. Jeg debuterte som forfatter på Forlaget Oktober i 2003. Og har nå nesten skrevet ferdig bok seks. Og hele denne tida har jeg skrevet ut i fra ideen om å etterlikne hukommelse, etterlikne koma, etterlikne bevissthet, mer enn å etterlikne handlinger. I den tibetanske dødeboka, som skal snakkes inn i den dødes øre for å hjelpe ham inn i den absolutte virkeligheten, er det seks mellomtilstander før døden. Disse seks er helt spesielle bevissthetsformer, bevissthetsnivåer. Det er drømmer, dyp meditasjon, nær døden-opplevelser, fostertilværelsen, gjenfødelsestilværelsen før man går inn i en livmor, og det er tilstanden rett før man oppnår det endelige nirvana. Jeg ville, og vil fortsatt, gå inn og se hva det i tekst kan være, å etterlikne disse. Det som er et drawback er jo at jeg ikke har direkte tilgang til andre enn til drømmetilstanden, men den er på mange måter rik nok, jeg kan aldri uttømme den formen for bevissthet, den er altfor allsidig. Og om de andre, som jeg også har forsøkt å skrive meg inn i, så er det nettopp det umulige i en slik etterlikning som tiltaler meg.
Jeg begynte å skrive på den første romanen min, Forsnakkelser, parallelt med hovedoppgava i nordisk. Men, det var dypt hemmelig, jeg var redd for at andre skulle stille seg tvilende til mine evner, eller at skulle si til meg: ”Det er altfor mange som vil utgi bøker, og det er urealistisk at du noen gang skal klare det.” Og det er vanskelig å utgi, det er et nåløye, jeg visste det. Aschehoug tar imot ca ett tusen manus fra tidligere upubliserte skribenter hvert år, og kun 10 blir antatt og utgitt. Og jeg brukte langt mer enn tida underveis på hovedfaget til å bli ferdig med den første romanen min, jeg brukte seks og et halvt år og 16 refusjoner. Det var enormt frustrerende. Men Beckett hadde 42 refusjoner, så jeg har funnet litt trøst i det tallet. Men parallelt med å skjule drømmen om utgivelse, var det også viktig for meg å få noen andres blikk på teksten, få den så bra som overhodet mulig før hver innsendelse. Så jeg spurte tre medstudenter, to av dem har vært redaktører i riss – om hjelp. Og de sa ja. Halvannet år etter at jeg begynte på teksten sendte jeg inn til tre forlag. Jeg fikk to konsulentuttalelser, og jobba videre med manus ut fra dem. Men så tipsa en av dem meg om å sende neste versjon til Geir Gulliksen på Tiden Norsk Forlag. Fordi han ikke sendte alt videre til konsulenter, han leste sjøl. Og over alle gleder, han ville ha samtale med meg, og vi jobba sammen – helt til jeg en dag hørte på radioen at han hadde sagt opp i protest fordi Tiden ville tjene mer penger, og ikke utgi bøker med lave salgstall. Og jeg ringte ham tvert, tenkte, ”Hva skal jeg nå gjøre? Når den ene som liker teksten min slutter?” Men han sa bare ”Slapp av. Jeg tar deg med til min nye jobb i Oktober”. Og underveis: Jeg søkte på Forfattarstudiet i Bø og kom inn der. Men det var midt i hovedfaget, og på en måte var jeg kommet for langt i teksten på egen hånd, og når jeg tenkte meg om, så jeg ganske mørkt på å tvangsskrive oppgaver og sjangeroppgaver. Kritikken mot skriveutdanninga, en ikke nødvendigvis en riktig kritikk, var jo også i flere år at de som kom ut etterpå skreiv ganske likt. Og var det noe jeg ikke ville, så var det det. Jeg ville noe eget.
Når man sender inn til et forlag, får man et standardbrev om at det tar 4-12 uker å få svar. Hvilket opplagt er uutholdelig lenge. Og når jeg fikk konsulentuttalelser, måtte jeg jo jobbe minst et halvt år med ny tekst, og så vente 4-12 uker en gang til. Det tok tid. Det tar tid. Men jeg så jo, og ser, at tekstene mine blir bedre av alle rundene med dem. Men: Jeg er en veldig utålmodig sjel. Og kanskje hadde jeg ikke klart de seks og et halvt åra hvis det ikke hadde vært noe innimellom, små drypp av anerkjennelse. Publiseringa i riss var et sånt steg på veien. Og det å få tekst antatt der, var en mye kortere, umiddelbar vei. Det var en sinnsykt mye mindre skummel vei, og det var godt med et delmål, anerkjennelsen, for sånn å kunne opprettholde motivasjonen fram mot roman og romandebut. Men aller mest har riss bidratt med at jeg fikk erfarne lesere til å hjelpe meg. Det tok tid, å få Forsnakkelser utgitt. Men så ble da gleden desto større.
Men så, fra gleden, fra verket og produktet, vil jeg gå over til å si noe om håndverket som ligger forut for publisering og lesing. Det tar tid å skrive en hovedoppgave eller en masteroppgave. Og så er det i tid betrakta heller lite tekst som kommer ut av det. En medstudent regna på det i riss en gang, antall tegn i sin egen hovedoppgave versus halvannet år av sitt liv, åtte timer hver dag. Jeg husker ikke hvilke tall han kom fram til, men jeg har regna på min egen hovedoppgave, at det ville vært, med hans ord, å ”taste hvileløst” mindre enn ett tegn i minuttet, mindre enn ni ord i timen. Hvileløst. Ett ett tegn i minuttet. Det går ikke fort framover, å skrive. Men så er det jo heller ikke sånn det er. Det er omskrivinger og famlinger. Det er å lære seg å holde rede på 100 sider tekst, få en helhet ut av dem, få framdrift i argumentasjonen, og det å bygge opp forventninger til argumentasjonen. Og kanskje tenker jeg at alt jeg trenger for å skrive romaner, lærte jeg på nordisk. Og jeg kunne jo sagt, at jeg har lært mest av Beckett, Joyce og Simon, men jeg har lært mest av Peter Brooks, Hillis Miller, Viktor Sjklovskij og ikke minst Roland Barthes sin S/Z, der han leser en Balzacnovelle, men der lesningen utvider seg, peker videre, til å gjelde og angå epikk generelt. S/Z er utvilsomt den boka jeg har lært mest av noen gang. Der skriver og viser Barthes langsomlesing, navngiving, at hvert eneste ord er i relasjon, hvordan teksten viser gradvise koder og gåter som gjentas og forsvinner om hverandre. Hvordan handling i seg selv bærer teksten framover, men bare er strykerne i orkesteret, som også omfatter et nærmest uendelig antall andre instrumenter og stemmer. En idealtekst for Barthes er uuttømmelig, med stemmer og åpninger inn og ut i alle retninger.
Å finne egen skrivestil på setningsnivå er kanskje ikke det vanskeligste, når man skal lære seg håndverket romanskriving. For meg var det langt vanskeligere å lære meg å holde oversikt og å lære meg å skape sammenheng i omfattende tekster. Jeg vil, når jeg skriver, ha mange temaer, mange tråder, mange uttrykk. Men, det må være sammenheng – også. Og hovedoppgava mi var nettopp om sammenheng i episke tekster: Hva skal til for at leseren skal oppleve det? Og jeg fant at det er tre hovedkomponenter: Repetisjoner, motsetninger og gåter. Repetisjoner er avgjørende for å forstå, for å se hva som er viktig. Når man lærer seg språk, er det viktig at noen ord kommer igjen, i ulike sammenhenger, ellers blir det pokkers så vanskelig. Og når vi leser en roman: Hvis alt er forskjellig, blir vi som lesere alvorlig forvirra: ”Hva er dette?” Men, vi blir også forvirra hvis alt er likt. Og så har Petter Aaslestad i Edda kommentert at hvis samme setning står tre ganger rett etter hverandre, vil de tre ha ulikt trykk, en anelse forskjellig kontekst, og de vil derfor på ett nivå være forskjellige. Og det går til et punkt, toleransen slike rekker av identiske tekstfragmenter. For det er helst sånn, at dersom teksten består av kun likheter, sånn som den romanen som høylytt blir skrevet på skrivemaskin i The Shining, blir det enten sett på som ren og skjær nonsens, eller, som der: Et tydelig indisium på skriverens psykose. I debutboka mi, Forsnakkelser, var utgangspunktet en fisketur med mor. Det er to meningsbærere i denne fortellinga: Fisk og mor. Så da kunne jeg spille videre på det og lage åpningen på romanen, der mor spiser fisk og får et fiskebein i halsen. Og skrive om fiskeøyne og litt ubemerka nevne en fiskebutikk litt seinere.
Det andre stikkordet mitt, motsetninger, forskjeller, er også avgjørende for vår forståelse av tekst og av verden. En av hovedpersonene til Beckett sier. ”Jeg tok sykkelen. Jeg veit ikke lenger hvilket hjul som var punktert. Når to ting nesten er helt like, taper jeg tråden.” Og det er jo opplagt vanskeligere å få med seg detaljen om hvilket hjul som er punktert så lenge man ikke deler termen ”hjul” inn i ”forhjul” og ”bakhjul”. Hvis arket bare er gjentatt hvitt og hvitt, forstår vi ingenting, det må være svarte eller farga bokstaver på det. Og akkurat en veksling mellom likt og ulikt er noe av det som er håndverket mitt når jeg skriver. Det må være likheter, men det må også være brudd, noe som er forskjellig fra likheten. Bruddene kan være tydelige for leseren, eller bare for forfatteren, men de må finnes for at teksten kan leses. Og som håndverker kan man selvfølgelig utnytte kunnskap om brudd og forskjeller: Jeg kan forsøke å vekke leseren – som trodde han leste en enkel tekst – med en plutselig elg foran bilen i ny og ne, sånn at han ikke sovner. Og selv om Hillis Miller har viet en hel teoribok til repetisjoner, viser han likevel gjennom tallrike eksempler at hovedpersonen Jim i Lord Jim av Joseph Conrad nærmest annenhver gang er god-ond-god-ond, men at romanen aldri faller ned på det ene eller det andre, heller ikke i slutten. Og denne lesninga av Lord Jim viser to viktige elementer ved skjønnlitterær skriving: Både repetisjon, av temaet ”Hva er god etisk oppførsel?”, men også motsetningen inni dette temaet: Jim er motsetningen god og ond, han har begge deler i seg. Repetisjoner og motsetninger, sammenheng og brudd, er svært tett kopla sammen.
Det tredje stikkordet for sammenheng, gåter, er det som gjør at vi ønsker oss noe fra teksten. For en forfatter gjelder det da, å ikke, som Peter Brooks sier, å kortslutte teksten, komme med svarene på gåtene for tidlig. Brooks henviser her både til Freud og selvmordets for tidlige avslutning, og Barthes, som sier at slutten på en roman er katastrofal. Den er irreversibel, vi kan aldri glemme svarene på gåtene etter at vi har lest dem. Og like fullt er slutten og løsningene mye av det leseren higer etter. Teksten trenger derfor et omfang, både med spenning tett innpå gåtene, og, med roligere partier der man mer og mer får forventninger til gåtene, gleder seg til gåtene. Viktor Sjklovskij har skrevet om utsettelsens grep i sin lesning av Dickens Little Dorrit, Barthes skriver enda mer. Ettersom både handling og gåter mister spenning etter at slutten er lest, verdsetter Barthes langt mer det som kan leses om og om igjen, det som er reversibelt, det som ikke er avhengig av rekkefølge. Og jeg vil gjerne, når jeg skriver, la romanene ha i seg noe av det mangfoldet som Barthes beskriver. Men ettersom jeg ikke kan utelate gåtene, det ville aldri bli bra, må det være handlingen som da må reduseres til et minimum. I ett essay skriver jeg at handlingen er det som er lettest å gjenfortelle, og derfor det minst interessante. Hvis målet for leseren ligger i å finne handling og fullendelse av handling, er det etter min mening ganske så trist. Og derfor vil jeg heller, når jeg skriver, vektlegge og bruke skrift på alt omkring handlinga, det rytmiske, bruddene, digresjonene, diskusjoner, kommentarer, innskutte, bare vakre passasjer. I Syn, for eksempel, er handlinga så enkel som: ”Sønn er syk, far går. Sønn dør, far kommer tilbake.” Og for de som ikke har lest den, røper jeg overhodet ingenting vesentlig når jeg sier dette. Håpet mitt er at denne romanen langt mer er det som tåler sakte lesning.
I tillegg til de teoretikerne jeg har nevnt, vil jeg trekke fram en annen stor læremester: Gérard Genette. Han var den første som lærte meg om veksling, eller det som jeg ofte kaller fletting. En slik fletting finnes helt opplagt i romanens framstilling av tid, tekstens vekslinger mellom nåtid, analepser og prolepser. Men jeg forsto jo, at det er mulig å bruke slike vekslinger i absolutt alt når jeg skal skrive: Bevisst veksle grep, tempo og skrivemåter. Dette er nært forbundet med det Genette skriver om frekvens: Noe i teksten kommer flere ganger, en person, en vane, en farge. Men for meg er det langt mer spennende om repetisjoner også ligger i skrivemåten, at det finnes flere skrivemåter teksten alternerer mellom. I frekvensbegrepet ligger det opplagt nødvendige vekslinger, det må være noe i mellom. Men slike repetisjoner gir også svært virkningsfulle vekslinger. Bare ta tempovekslinger: For bilister: Svinger og stadige forandringer i fartsgrenser hindrer mange i å sovne ved rattet. De må følge med på veien og på skiltene. Det samme gjelder i skrift, når bremsene på bilen foran hyler, rykker det til i bilføreren bak: Her er det noe jeg må passe ekstra på. Det fine er at når tempoet i en roman settes ned, kan det være at leseren nettopp ikke kjeder seg gjennom veien og teksten, men tvert imot også får med seg omgivelsene.
Men tilbake til frekvens. Repetisjon, frekvens forutsetter, som jeg sa, at noe kommer i mellom. Hvis de ulike berøringene av et tema eller en gåte kommer for tett, mister det virkning, blir lett masende, leseren går lei, ”Dette har jeg da skjønt”. Men hvis det blir for stor avstand, glemmer leseren helt at dette temaet finnes, han får ikke med seg at denne gåten var viktig, er og var vesentlig for og i teksten. Og som håndverk er det vanskelig å stille seg inn på riktig avstand mellom repetisjonene, og det er også forskjellig fra tekst til tekst som jeg skriver. Men det er et svært viktig element i skriving dette, å holde gåten ”varm”. Det må være «slag», trefninger, steder der tråden eller gåten får masse plass, men det må også være små hint mellom slagene. Én tråd kan for eksempel ”Farens sorg” i Syn, som kommer igjen og igjen for eksempel gjennom farens minner, eller det kan være gåtene ”Hvorfor går faren?” ”Hva kan få døde tilbake?” Dette temaet og disse gåtene kommer igjen og igjen og er viktige. Men det er, som jeg sa, absolutt nødvendig med pauser mellom hver gang en tråd opptrer i teksten. Men, og dette er viktig: Å gi en tråd eller en gåte en pause betyr ikke at man som forfatter da kan tillate seg å legge inn slappe deler mellom hver gang disse spørsmålene blir berørt. For min del betyr det i stedet at jeg tvert imot må fylle på, flette inn andre viktige tråder eller gåter. Teksten blir ei flette av tråder – og står dermed svært mye sterkere som tekst: Det er lett å rive av ett og ett hårstrå på et hode, men ei flette holder. Og slik fletting betyr at mens man bremser og utsetter den ene gåten, som jo er nødvendig, kan den andre komme fram, og motsatt. Virkningen av en slik fletting for leseren er både å glemme og å huske og å glede seg. Glede seg til neste gang tråden dukker opp, en framoverbevegelse: ”Å ja! Der er den!” Eller, når man leser det nye bidraget til tråden, en bakoverbevegelse: ”Å, var det det det forrige var!” Og distré glemme seg, bli forbausa, både av det nye som kommer, og av at det kommer mer. Jeg tror mange romanforfattere kan spille mer på glemsel og brudd enn det som ofte er tilfellet.
Og så må jeg si litt om selve romansjangeren, som mange i Norges land dessverre har en ganske, tror jeg, rigid oppfatning om. Etter min mening er det ganske få sjanger-overraskelser i Norge i dag. Det er mange gode tekster der ute, men det er lite vågal tekst. Mens romaner, som jeg ser det, aldri blir virkelig gode, om de etterlikner hverandre. Jeg nevnte innledningsvis at jeg ønsker å etterlikne bevissthet. Men jeg skriver romaner, jeg gjør det. Jeg har akkurat så mye handling at det kommer innafor. Men jeg skulle ønske at det også fantes – ikke bare en sjangerbevissthet – men også sjangeren, undersjangeren ”bevissthet”. Bevissthet er jo noe av det vi har sikrest tilgang til av alt i vår hverdag, den er der hele, hele tida. Men det er vanskelig, ja. Men jeg vil forsøke, i det minste forsøke å etterlikne bevissthet, og da en bevissthet som er langt, langt mer enn tanker, som vel i beste fall kan sies å være en litt kjedelig form for bevissthet. Det er, sånn jeg ser det, en fallitt for romanen, å ikke prøve på mer dyptgripende bevissthetsetterlikninger. Men, så kan sånne forsøk være vanskelig å være med på for noen. I en anmeldelse av den siste romanen min Natt, regn sto det: ”Det litterære får for trange kår hos Ribe.” Og jeg tenkte ”Hæ? Hva er det da? Film, musikk? Det er jo tekst?” Andre har sagt at jeg skriver eksperimentell litteratur og er god til det. Men jeg har også fysikk i fagkretsen min. Og der slutter eksperiment å være eksperiment når noe har blitt bevist og kan etterprøves – i betydningen gjentas av andre. Mens jeg ikke vil bevise. Mens jeg vil at mine romaner nettopp ikke skal være til å gjenta for andre, de skal stå for seg selv. Jeg eksperimenterer mens jeg skriver, jeg famler, jeg skriver feil, men når jeg er ferdig med en roman, er den ikke lenger et eksperiment, det har funnet en form og er et verk og er noe ytre, ferdig. Og: som også jeg bare kan gjøre én gang.
Jeg fikk Bokhandelens forfatterstipend på 200.000 kroner for Syn. Utdelt av Det litterære råd, som leser absolutt alle skjønnlitterære bøker som kommer ut i Norge hvert år. Så den prisen var god å få, en virkelig viktig anerkjennelse av meg og for meg. Og så ble jeg fylkeskunstner her i Sør-Trøndelag året etterpå. Det er lesere som liker det jeg holder på med, selv om det er en uvant form for mange. Jeg skreiv, som jeg sa, teksten min i riss i 1999. Jeg debuterte 4 år seinere. Men før jeg debuterte, og mens det ennå var veldig hemmelig at jeg skreiv på en roman, var jeg innom Sissel Lie, forfatter og professor i fransk og lurte på noe til hovedoppgava mi. Som hun avviste og sa: ”Men du er jo ikke forfatter.” I betydningen ”Det der kan du ikke uttale deg om.” Men så har jo Paal Brekke et bra dikt, med setningen, spørsmålet: ”Den mann som myrdet tirsdag, var han en morder mandag?” Og jeg kan tenke: Når ble jeg forfatter? Mandag eller tirsdag? Før eller etter at jeg snakka med Sissel Lie, før eller etter riss, før eller etter Forsnakkelser? Og så er det kanskje ikke viktig i det hele tatt, å tidfeste begynnelsen. Jeg vil nemlig ikke være forfatter, slappe av med å ha fått en slik tittel. Jeg vil skrive bøker.