Skrive som, ikke bare om

Aristoteles’ krav til diktekusten, framfor alt tragediediktningen, var at den skulle etterlikne virkeligheten, og da med henblikk på handling, karakter og tanke. Det er her dikteren lykkes eller mislykkes, skriver Aristoteles. Men jeg, over 2300 år etter, kan tenke videre – hvorfor ikke tenke videre? Slik at jeg tenker diktningen i dag, det jeg vil etterlikne, ikke lenger er handling, karakter og retorisk tanke, men for det første: hodet, hvordan hodet fungerer før og gjennom ordene, og for det andre: døden, hva døden er, hvordan den er. Men selvfølgelig blir spørsmålet: Men kan vi? Kan vi virkelig etterlikne noe vi ikke veit hva er? Jeg tror ikke det, ikke med sikkerhet, vi kan ikke med trygghet si: Ja, dette likner. Men skal jeg gi opp av den grunn? Begrense diktningen, begrense romanen, som tross alt kan ta opp i seg (nesten) alt? Aristoteles mener på mange måter: Ja. Kunsten er dårlig, skriver han, om dikteren ikke får til etterlikningen. Det er for han bedre om en hest ved en feiltagelse har to høyreframføtter enn at etterlikningen ikke likner. Slik jeg ser det, må og blir litteraturen da feig, uvillig til å prøve nettopp det ukjente, i redsel for å ikke ”få det til”, bli mening, åpen og lett tilgjengelig for alle. Jeg tenker i stedet: Fri meg fra handlingsmarerittet i litteraturen. Det er for mye av det. Det er gjort, det er slutt.
Det jeg vil skrive om, er på mange måter ytterkanter av livene våre, kriser, ekstremsituasjoner, på ingen måte noe nytt. Ovids Metamorfoser, hvor uendelig tettpakka er vel ikke den av store opplevelser, store følelser, av, ja, også selvskading? Om enn det siste som singulærforeteelser i møte med det vonde. Selvskading er i dag, for mange, en mye mer repetitiv handling, en strategi for én (gjerne mangefasettert) uhåndterlig opplevelse som lett utvikler seg til en måte å løse, evakuere fra kroppen all uro, motstand og smerte. Men, om vi leser Ovid, en ganske gammel måte å takle vonde opplevelser på: ”Den äldsta av dem, Faëtusa, där vill kasta sig ned … Tredje systern sitt hår i sorg vill av hovudet slita” (s 73), ”Vissa att döden hon sökt, djupt Kadmos’ hus de beklaga, händerna vrida i sorg og riva sitt hår, sina kläder … När under klagande rop en annen vill bröstet sarga, såsom i sorg man gör … och på en annan, som vill sitt hår från huvudet slita” (s 135), ”sina lösta lockar hon sliter, åter och åter igen med händerna sargar hun bröstet” (s 159), ”Förtvivlad sargar hon bröstet” (s 171), ”När ingen hon finner, förtvivlad kinderna själv med sin hand hon sargar ock kläderna river, bröstet hon sårar och sliter sitt hår” (s 223). Det finnes. Selvskading finnes fra før, det er ikke noe nytt, heller ikke i litteraturen. Men litteraturen må – som jeg ser det – etterlikne, på nye måter. Skrive som, og ikke bare om.
Den andre verdenskrig, det er ekstremsituasjon, beskrevet av store navn som Céline, Kertész og Simon, men det er så uendelig forskjell mellom dem: Céline, jeg var deprimert på menneskehetens vegne i flere uker etter at jeg hadde lest Reisen til nattens ende, og Kertész, det er viktige tanker, en klar retorikk i bøkene hans, men det er bare Simon som viser meg bevissthet, en etter min mening en unik framstilling av hodets sprang og følgerekker. Hans musiske, rytmiske prosa, med en helt spesiell og påtagelig, om enn ganske umarkert stil av brudd, av innskytelser, noe som trenger seg på og forstyrrer det retoriske og belærende, nettopp hos Simon finner jeg noe jeg synes likner mitt eget hode, der setninger sjelden er ferdige, følger faste retninger. I stedet er det assosiasjoner, klanger og store sprang. I romanen min Syn står følgende setning: ”La det fuktige lysøyet lyse”. En setning som ikke kan forstås på en enkel måte, men som likner drømmen, med sin rikdom av klang og uforberedt mening, og som, ifølge den tibetanske Dødeboka likner en absolutt virkelighet, den virkeligheten vi kommer til når vi er ferdige med alle gjenfødelsene og har ”lukka livmordøra”. Drøm er en av i alt seks mellomtilstander som kan gi oss hint om hva døden/den absolutte virkeligheten er. I tillegg, for å nærme seg dødens etterlikning, vite mer om hva som ligger der, kan man se på myter, ordvalg, se hvor mye dialogene betyr (folk som snakker til bildet på peishylla av den kjære døde, folk som oppsøker mediumer for å kunne kommunisere med de døde), i tillegg til fornemmelser av nærvær som noen få beskriver (trykk i hodet, kulde i rommet, en sitring i armen osv). Spørsmålet er selvfølgelig: Hvordan gå fra slike hint og mer eller mindre troverdige opplevelser til å ekstrapolere døden, kunne skrive ”som” død?
Det går ikke. Men jeg må prøve, likevel. Det er fallitt å ikke prøve. For min del: Fordi jeg veit jeg skal dø, og da, å forsøke å nærme meg den aristoteliske erkjennelse dikting kan gi – kanskje – en innsikt i døden uten å ennå oppleve den selv, havne i Thanatos’ vold, gå hinsides lystprinsippet og tilbake til det før-fødte, døde, ”for å få vite”, ikke være så redd. For andre, kanskje: Se døden. Uten å vite noe, tenke seg noe som helst om det døde, blir det å miste noen ulidelig. For litteraturen: Fordi handling aleine er så kjedelig. Og, tror jeg, en for snever lesning av Aristoteles. Walter Benjamin skriver at døden er bekreftelsen på alt det en forteller kan gi/si. Men hvorfor må vi vente? Og ikke prøve, allerede nå, å få vite?
I Syn er det flere måter døden nærmes på. Vokalenes hemmelighet, i likhet med dødshjorten Ginustralin og dvergen Fjallarr, forsøker alle å gi veiledning til å kunne åpne det lukkede, døde. Men igjen: Vi har bare hint å forholde oss til. I dødeboka er det et tredelt hierarki: Liv – Mellomtilstander – Den absolutte virkelighet. Tilsvarende hierarki finnes i setningen ”Alle roser er blomster, men ikke alle blomster er roser”. Roser er således et mer presist ord enn blomster, og det presise har vi ikke i etterlikningsforsøket av døden, men blir det da dårlig? Eller er ikke også det musiske, gåtefulle i seg selv verdifullt? Det å kunne, uten å kjede seg, lese flere ganger? Oppdage, utforske. Jeg liker det.
Og hodets etterlikninger, som jeg begynte med. For Paulus er dødens gave ”Nå ser vi som i et speil, i en gåte … da skal jeg forstå fullt ut”. For Fjallarr, i Syn, er dødens gave imidlertid å kunne tenke klart, uttrykke klart. ”Hvis tankene smelter ved kroppstemperatur og blir vanskelig å skille fra hverandre, uttrykke suksessivt, systematisk, forståelig, hva impliserer det vel ikke for vår forestilling om tanker, enn langt mer om selve vår mulighet til å kommunisere?” (s 147). Kaoset, samtidigheten i hodet, fører til at tanker nettopp veldig sjelden er setninger. Vi bruker krefter på å formulere. For eksempel, hvorfor blir to muntlige foredrag aldri det samme? Opplagt, fordi dagen, stedet og publikum innvirker på assosiasjonene, rekkefølgen, utvalget av ord. Og setningen ”jeg er sulten”, hvor mange lag av begynnende murring i magen, begynnende registrering av murring i magen, begynnende prosessering av informasjonen av murringa i magen, hvor mange sånne lag fins det, før språket og setningen kan komme: Jeg er sulten? Og Chomskys dypstrukturer og overflatestrukturer hjelper virkelig ingenting her, der er dette nesten bare rekkefølgene som forandres, ordene er der, det er ikke det jeg mener er det ”dype”, det litteraturen bør etterstrebe å etterlikne. Hvorfor er det så få som beskriver hvordan hodet, inni, kan vise seg? Det finnes litt: Joyce i Penelopekapittelet i Ulysses prøver, en lang, assosiasjonsrik, om enn suksessiv og klart plottet strøm av tanker. Woolf prøver, men hennes ”stream of consciousness” blir for meg fremdeles altfor klar, kalkulert. Kanskje, om enn det ikke er en veldig god bok, synes jeg Sarraute er inne på noe i Du er ikke glad i deg, en bok som bare er ett hodes mange (unavngitte, unummererte) stemmer som diskuterer. Og, som sagt, jeg finner litt hos Simon. Men. Jeg har lest nesten alt av disse, nesten alt de har skrevet, og jeg higer, nærmest roper etter mer, hvorfor, hvorfor er det ikke flere som prøver?
Og her, i nettopp denne lengselen etter etterlikningen av det jeg kjenner og ikke kjenner, tenker jeg å utnytte at jeg aldri fikk meg et yrke innen akademia, bundet til det strengt formale og etterrettelige. Jeg, som forfatter, kan lese Aristoteles så vidt og åpent jeg vil. Ta det for det det er verdt. Og siden jeg ikke må ta hensyn til den presise forståelsen av grunnteksten, kan jeg få en helt annen lekenhet, både i det jeg forstår fra, og det jeg bruker tankene hans til. Jeg kan tenke at hans etterlikning av tanke, kan gå videre enn det retoriske, og inn i dette nye, uferdige, forvirrende, men like fullt fristende, lovende nye.
Å ville etterlikne det viktige i våre liv.