I Scrabble, i søvn: V Æ R E
med Æ på trippel bokstavpoeng
ny spiller: T V Æ R E
Ett mål i skrivinga av denne romanen: Etterlikne drøm
Ulike typer som jeg har funnet fra mine drømmer, om enn ikke innholdet:
Absurde (Her: Paven og Dalai Lama ++)
Kaotiske (Her: ekko i ørene 3 ganger osv)
Poetiske (Her: parvise kirsebær, plommefugler ++)
Ordleik (og ja, HAR drømt forsker-frosker, ekornsti-snorketid og mange av de andre)
Oppgaver (drømmer flust av dem) (Her: Pusse en fjellvegg og gjøre den jevn ++)
Noe fra dag-livet (Her: E.-historien. noe fint, noe minner (den da, den nå), men, noen ganger ikke hundre prosent pålitelig).
Kanskje finnes også profetiske drømmer, men det har jeg aldri hatt, så det kan jeg ikke etterlikne
Plott: Syk til sykere, noe som egentlig ikke kommer innafor plottbegrepet i det hele tatt. Men det som jeg oppnår ved det, er at leseren ikke leser i spenning for å få med seg slutten, komme til poenget, løsningene, få svar på alt. Leseren forstår veldig tidlig at dette bare går én vei: Hun vil ikke ta imot behandling, og da går det ikke an å bli frisk, bare sykere og så dø. Så leseren kan heller langsomt få med seg hva denne romanen ellers har å tilby.
Ikke en dramatisk bok, det er en veldig rolig bok, personen i boka er veldig rolig.
Men det er en dramaturgisk bok: Alle de små bevegelsene hennes kan gjøres, samtidig som leses. Og på den måten kan leseren, på en kanskje litt uvanlig måte, komme nærmere personen og det fortalte. Følge hennes dødsprosess på en ikke kun optisk måte, men også gjennom seg selv.
Det går fint an å skrive om selvmord uten at leseren blir veldig berørt. Og det går fint an å skrive om selvmord sånn at leseren /blir/ berørt. Men her, kanskje, noe dypere enn det. Bli med, dramaturgisk på hennes bevegelser: Ikke bli berørt, men være berørt. Ta det inn over seg som en del av seg selv.
Jeg ville ikke dikte noen forhistorie, ville ikke gå inn i hodet på personen. Dette er en bok sett utenfra. I samme rom som henne, observerende, se hennes ensomhet, uten å kunne nå henne, uten å kunne gripe inn, uten å kunne endre på noe. Ingen tanker, ingen forhistorie, ingen følelser: Leseren, som E., blir holdt utenfor. Sånn som det er vanlig i livet, at vi ikke veit den andres tanker og følelser og all fortid. Sånn som det er å være i rom med et annet menneske som ikke sier noen ting. På den måten en veldig virkelig tekst. Det er sånn det er.
Hva er tomhet? Hvordan skrive tomhet? Må det bli /null tekst/? Hva så med å skrive om det meningsløse? Når alle romaner synes å vise forklaringer, vise fortid, vise tanker, vise fram mening. Men jeg ville ikke dit. Jeg vil ikke innrette meg etter tanken om at romaner må inneholde fullt av årsaker og konsekvenser. Og heller spørre meg: Hva kan en roman være? Jeg vil ikke gi leseren en komfortabel leseopplevelse. Vil ikke gi leseren ”et sted å lese fra”, en nøkkel til å forstå denne boka allerede fra side en. Men i stedet gi en /opplevelse/ av den meningsløshet og usikkerhet som finnes i møte med en annens selvmord: Hva er det å forstå?
Det tar tid å dø. Og det tar tid å komme til en sånn håpløshet som denne personen har. Og det tar tid for leseren å komme inn i en sånn håpløshet. Men jeg vil ikke gi komfort. Det å dø er ikke komfortabelt. Det å ønske seg død er ikke komfortabelt. Jeg har virkelig oppnådd noe, dersom leseren blir frustrert, han også. Dersom resultatet blir en smitte, en overføring av tomhet.
Livet er ikke meningsløst for alle. Men for denne personen er det det. Og forklaringer finnes ikke alltid for selvmord. Det kan være for komplekst til å forstå, og det kan nesten alltid ikke bli forklaringer gode /nok/ for det voldsomme. Og så er ikke verken personen eller romanen oppatt av å forklare. Kanskje var det noe som var vesentlig, men er det ikke lenger. Personen ikke opptatt av å forstå seg selv, hun bare gir seg over. Og ikke opptatt av å forstå omgivelsene. De bare er der.
En stor, stor ensomhet, kanskje også før isolasjonen.
Nesten bare presens i denne boka. Og jeg tror presens er svært viktig i smerte.
Så få bevegelser: De som er, tross alt, blir veldig viktige, får stor oppmerksomhet. Kan være en oppvurdering av personen, med en så intens oppmerksomhet. Med fagterminologi: Ekstern fokalisering, ekstern fortellerinstans. Men her, kanskje mer enn andre romaner med slikt valg av forteller og observatør, synes det ikke som om det er fiktive personer, med distanse, som ser og forteller, men at det nesten er leseren selv som er i rommet. Leseren tvinges, og i presens, til å være i samme rom med henne – sammen med en som bare vil være aleine. Hun er ensom og ikke ensom. Som en parallell til hennes fiktive ”Så mange som bryr seg. Ikke bry seg tilbake”.
Det er altfor lite gjengivelse av bevissthet i norsk litteratur. Det er mye bruk av tanker, med det er i beste fall en veldig kjedelig framstilling av bevissthet.. I bok 2 hadde jeg søvn, i bok 3 koma og en bevissthet som ikke klarer å sortere alle stemmene utenfor, i bok 4 nær-døden-opplevelser og fortelling etter dødens avslutning, i bok 5 en veldig forvirra og plaget bevissthet full av bilder. Og i bok 6, i /Lyte/: Når kroppen går i oppløsning, kan også bevisstheten gå i oppløsning. Det er nesten ikke plass til en eneste tanke.
Det er altfor lite lyder i norsk litteratur. Det er mye syn, men lite lyder. Så jeg ville skrive en roman som har masse lyder i seg.
Bruk av /-tegnet:
I fonetikken skriver man lyden med /m/ og den fonetiske gjengivelsen av lyden med firkantklammene [m]. Og jeg, når jeg skriver lyder, bruker jeg dette og skriver ”Lyden /studenter som venter på drosje/. Lyden /veiarbeid/.” Og, i stedet for kursiv, som jeg ikke liker, skriver jeg også ord som har trykk med skrå-klammer.
Hva er viktig før døden? Her: Ikke bitterhet. Ikke ”det var så mye jeg ikke fikk gjort”. Men, kanskje likevel, et ignorert savn. Hun går til E., hun ville kanskje. Det bare var for vanskelig, en trussel mot bestemmelsen: Jeg vil dø, ”dette skal ingen få ødelegge”.
Jeg kaller henne /personen/. Når det er bare én person, dekker ikke begrepet /hovedperson/. Og i våken tilstand, er subjektet hennes på dagtid borte: Hun er ved å miste seg selv.
Skrevet mens jeg på mange måter var like sliten som denne personen er. Og så har jeg i tillegg blitt sliten av å skrive den: Det koster å gå inn i så mye motløshet.
Tittel: /Lyte/. For omverden: At man velger bort livet. For denne personen: Når det kommer tvil, anger. Valget er tatt. Lyte for henne blir å ikke stå for egne valg fullt ut. ”Noen må ta vare på meg”: Så vidt en innrømmelse av behov for andre mennesker.
En veldig langsom vilje til å dø. Personen bestemmer hver dag i flere måneder om å ikke ta imot hjelp og ikke ringe etter hjelp. Det er noe enda sterkere, kanskje, enn å hoppe fra en bro hvis det blir sett på som et øyeblikks motløshet. Men i begge tilfeller kan omverdenen kan føle sterk skyld: Hvorfor så jeg det ikke, hvorfor gjorde jeg ikke noe. Men så er det jo her en varig valgt isolasjon. Det er noen der: E. I. T. og andre. De blir bare valgt bort. Og kanskje er det å da dø så langsomt å ta fra dem noe av selvbebreidelsen: Personen selv kunne ha gjort mye annerledes.
Og likevel er det en veldig umoralsk handling, det at personen langsomt og gjentatt bestemmer seg for å dø, når så mange som har kreft /mot sin vilje/ må dø. Og noen kan tenke at det er umoralsk og triggende å skrive om å ta sitt eget liv. Men: Hvis man gjør bevegelsene hennes, for eksempel knytter hånda sånn som hun gjør, eller slipper hodet tungt mot veggen, som hun gjør, da kan man kanskje oppleve det absurde, at man forstår mer av en slik dødslengsel. Og forstår at moral ikke er en entydig størrelse.
De få tekstene der det er et /jeg/: Der har jeg forsøkt etterlikning av drøm. Det er noe fortid der, men den er forandra, satt ut av proporsjoner. Og ikke minst: Der er det spor av relasjoner til andre mennesker, til E., og ikke minst, spor av behov for hjelp og det å ønske seg noe av et annet menneske. Om natta er noen sperrer borte. Valget om å dø, som personen om dagen har, glir delvis i bakgrunnen. Det er mer enn det i et menneskes liv.